Raudåta (Calanus finmarchicus) er et lite, krepslignede dyreplankton på 2-4 mm som er rikt på omega-3 og andre næringsstoffer. Den brukes til helsekost og som fôringrediens for bl.a. oppdrettsfisk. Men den er vanskelig å finne.
I fiske etter mer tradisjonelle arter, sitter det gjerne ekkolodd som ser ned under båten for å oppdage fisk. Men raudåta ligger slik til i vannsøylen at det er mer hensiktsmessig å kunne se forover også – gjerne lenger forover enn ekkoloddet på båten rekker.
Med det som bakgrunn har forskere fra SINTEF og NTNU gjennom forskningssenteret SFI Harvest, testet ut bruk av ubemannede og autonome farkoster i, under og over vannet. Målet er å kunne hjelpe fiskefartøy å finne lønnsomme konsentrasjoner av raudåte uten å kaste bort unødvendig mye tid og diesel på leting.
Første runde med testing i fjor etablerte at konseptet var mulig med fjernstyring av farkostene ute ved Mausund, 180 km unna kontrollrommet på Trondhjems Biologiske Stasjon (TBS). Nytt i år er forbedret kommunikasjonssystemer og to dagers fullskala testing med fisketråleren Nordbas fra Nordnesgruppen.
- Vi har utviklet en ny måte å kommunisere på, både mellom de ulike enheten og kontrollrommet. Kommunikasjonsprotokollen gjør at vi kan styre hele operasjonen samlet, og gjør det lettere å koble på ny teknologi ved behov, forteller professor Martin Ludvigsen ved Institutt for marinteknikk, NTNU, og arbeidspakkeleder i SFI Harvest.
Samarbeidet med Nordbas i to dager gjorde at systemet også kunne testes i fullskala.
I tillegg til Nordbas’ egne ekkolodd, lå det to ubemannede overflatefarkoster foran båten. Disse ble fjernstyrt fra kontrollrommet på TBS.
- Vi kunne da se hvor det var mye eller lite raudåte, og båten kunne styre etter fangsten, forklarer Ludvigsen.
Forsøkene varte i 12 dager, og involverte to bølgedrevne ubemannede overflatfarkoster (USV), to vanlige USV-er og to autonome undervannsfarkoster (AUV). Fire av disse var utstyrt med ekkolodd, og to med SINTEFs SilCam. SilCam er et system for å se på ulike partikler i vannsøylen.
Enhetene var utstyrt med vann og bølgesensorer, og det ble tatt vannprøver hver åttende time. De to bølgedrevne farkostene kjørte kontinuerlig i hele testperioden som har gitt forskerne mye data å forske videre på.
Fire ingeniører var ute på felt for å følge opp utstyret, men all planlegging, styring og prosessering ble gjort på TBS.
Det høres kanskje voldsomt ut å skulle ha med seks ekstra enheter ved fiske, og det er heller ikke meningen når trålere skal ta i bruk teknologien kommersielt.
- Vi ser for oss to bruksscenarier, sier Ludvigsen. – Enten at et flere mindre fiskefartøy deler på en USV, eller at større trålere tar med en USV og setter den ut foran båten selv. Så må man avgjøre om man vil bruke fjernstyring eller styre den direkte fra en kontrollenhet på båten.
På spørsmål om kost nytte, påpeker Ludvigsen at man sannsynligvis vil gå for leie heller enn innkjøp av utstyret, da det bare behøves noen uker i året. Og noen ukers leie mot å slippe ‘dødtid’ og dieselforbruk på leting etter god fangst, kan gjøre leiekostnaden økonomisk.
- Dette er et godt eksempel på hvordan ny teknologi som vi utvikler i SFI Harvest kan gjøre fiskeriene mer presise og bærekraftige. Når avanserte bestandsmodeller, autonome farkoster og sensorer kan gi fiskerne bedre beslutningsgrunnlag før de setter redskapen i sjøen, kan vi både redusere letetid og drivstoffbruk og øke verdien av fangsten, sier Ingunn Marie Holmen, senterleder og forskningssjef i SINTEF Ocean.
