Mange leste NRK artikkelen «Norge i rødt hvitt og grått» i fjor. Flere så Bård Tufte Johansen på NRK som «Oppsynsmann» for naturen. De fleste av oss vet også helt intuitivt at selv nedbygging av små og tilsynelatende ubetydelige størrelser arealer totalt utgjør enorme områder. Områder til industriparker. Vindmøller. Batterifabrikker. Men også til skoler og hjem og fotballbaner og tryggere veier – og andre ting vi ønsker for lokalsamfunnet vårt.
Denne nedbyggingen – på godt og vondt – skjer ikke bare på land, men også i havet. Vi bruker areal for fiskeri. Havbruk. Friluftsliv. Og havet gir oss livsgrunnlaget vårt.
Hvert andre åndedrag du tar inn kommer fra havet. Det er et helt livskritisk og delikat miljø fiskerinæringen opererer i – som krever at en skjør balanse opprettholdes og at arter beskattes bærekraftig. Dessverre skjer ikke dette alltid.
Underrapportering
I løpet av mai har det i Fiskeribladet vært mye fokus på blant annet fiskerikriminalitet, og vi har lest om underrapportering og inndragning av fangster. Juks. Bøter. Rettsaker.
Funnene som rapporteres i disse artiklene undergraver ikke bare tilliten til næringen, men belyser også trusselen mot det skjøre ressursgrunnlaget. Ubalansert høsting bygger ned havet vårt. Bit for bit. Akkurat som på land.
Basert på mediebildet denne våren ser vi at dagens fangstrapporteringssystemer, både på havet og landsiden, har ført til både menneskelige feil og – i noen tilfeller – bevisst juks.
I en tid hvor teknologi utvikler seg raskt, kan man spørre seg hvorfor næringen som helhet likevel har mistro til bruken av automatisk fangstregistrering i form av forskjellige typer sensorer og kameraer samt kunstig intelligens (KI) som både Fiskeridirektoratet og SINTEF i diverse prosjekter som EVERYFISH og OptiFish har jobbet en del med de siste årene.
Hvorfor er ikke fiskerne entusiastiske til dette?
Det er ingen tvil om at det er mistro og mistenksomhet rundt automatisering av fangstrapportering. I en workshop med SINTEF har noen fiskere uttalt at de opplever det som overvåkning. At det er mistro til næringen.
Burde juble
Det oppleves negativt for mange (les: de fleste). Som en irritasjon for andre. At det fokuseres for mye på hva som skjer på havet – og for lite på land. Etter to workshoper med fiskere i Tromsø og i Ålesund sitter vi forskerne igjen med følelsen av at vi har gått glipp av noe. Hvorfor jubler ikke fiskerne over denne nye teknologien?
Over systemer som registrerer data på all fisk som høstes med én gang den kommer om bord, slik at vekt, art og lengde på fisken – sammen med GPS-koordinater – rapporteres inn automatisk til myndighetene og forskningen?
Så slipper fiskerne den manuelle jobben. Ja, handlingsrommet for de som ønsker å fiske ulovlig innskrenkes – men det er jo også bra, for de aller fleste fiskerne er ikke innenfor den kategorien. Hvor er problemet, tenker vi?
Dagen etter vår siste workshop nå i mai var jeg på et kurs om bruk av kunstig intelligens i forskning og hvorfor ikke dette har blitt omfavnet av forskere og akademikere – og jeg oppdaget at jeg møtte meg selv i døra.
Kurslederen spurte hva som ville skjedd om jeg kom hjem en dag og mannen min informerte meg om at vi fra nå av skulle bytte side i senga. Jeg kjente jeg øyeblikkelig ble litt aggressiv – selv i et tankeeksperiment – og visste at jeg ville absolutt stilt spørsmålstegn til det.
Hvorfor? - ville jeg spurt. Hva er galt med måten vi sover på nå? Jeg liker min side av senga, ville jeg sagt. Hva i all verden får jeg ut av å bytte side? Jeg ser ikke noen fordeler med det i det hele tatt!
Og med de brillene på så forstår jeg fiskerne bedre. For de har blitt informert om å bytte side av senga mange ganger. Og de er ganske lei det. For hver gang de blir vant med én side så kommer et nytt sidebytte. Blir aldri forvaltningen fornøyd? - lurer de nok på. Har vi faktisk ikke forklart fordelene godt nok, spør jeg meg da?
Fem fordeler
Her er fem fordeler ved implementering av automatisk fangstrapportering og bruk av kunstig intelligens i norske fiskerier.
For det er selvfølgelig noen utfordringer når endringer kommer – spesielt når fordelene som kan veie opp for disse ikke er godt nok forklart og oppleves som å komme ovenfra og ned, noe fiskerne også har poengtert i workshopene.
Som usikkerheten rundt hva det vil koste å både installere og vedlikeholde systemene. Personvern. Og for ikke å snakke om omregningsfaktoren.
Men det er også viktig at vi i forskningen forklarer hva fordelene er ved dette sengesidebyttet, for å fortsette metaforen. For det er klare fordeler som vi ser ved automatisering av fangstrapportering:
1) Det gir mer nøyaktige fangstdata – for KI kan trenes opp til å kjenne igjen ulike fiskearter med høy presisjon! Når dette kombineres med sensorer som også kan identifisere vekt og mengde får man et detaljert og presist bilde av hva som tas opp fra havet;
2) Slike sanntidsdata vil kunne gi fiskerne bedre beslutningsgrunnlag, og hjelpe dem optimalisere fangsten og redusere bifangst;
3) Det vil kunne redusere fiskerens administrative byrde ved manuell rapportering;
4) Når forvaltningen har sanntidsdata om bestandenes tilstand kan de også ta raskere – og bedre – beslutninger rundt åpning og stenging av områder; og
5) Økt transparens vil styrke tilliten til norsk sjømat internasjonalt, noe som også kan føre til høyere priser!
Hva skjer nå?
Fiskeriforvaltningen står ved et veiskille, og vi kan ikke fortsette slik det er i dag. Ikke bare vil det føre til at vi undergraver ressursgrunnlaget vårt, men vi mister også tilliten til næringen i samfunnet.
Ved å ta i bruk KI og kamera- og sensorteknologi kan vi skape et mer rettferdig, effektivt og bærekraftig system – til beste for både fiskerne, forbrukerne og havet selv – samtidig som næringen er med på å bidra til at det blir mer tillitsvekkende kunnskap om havets ressurser.
Disse teknologiene må være tilpasset arbeidet som gjøres på havet, både type fiskeri og fartøystørrelse. For å få dette til er vi som jobber med å utvikle disse teknologiene og et tilhørende forvaltningssystem helt avhengige av innspill fra fiskerne selv.
Vi arrangerer derfor workshoper der relevante aktører kan åpent og anonymt dele sine erfaringer og meninger, men det er også anledning til å ta kontakt med oss utenom disse. Jo tidligere vi får innspill i prosessen, desto bedre kan løsningene bli.
Norge har muligheten til å gå foran. Spørsmålet er ikke om vi har teknologien – men om vi har viljen.
