Artikkelen ble først publisert i Svalbardposten.no
Tekst: Christopher Engås
– Etter bare to år ser vi ganske store utslag, særlig i Longyearbyen. Dette kan i alle fall delvis tilskrives klimaendringer, sier Anatoly Sinitsyn fra Sintef. Han er sivilingeniør med spesialisering i geoteknikk.
Workshop
Prosjektet, som kalles MonArc (Monitoring of Arctic Infrastructure), ble startet opp i 2017. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Statsuniversitetet i Moskva, Universitetssenteret i Svalbard (Unis) og Sintef (Stiftelsen for industriell og teknisk forskning ved Norges tekniske høgskole). Andre støttespillere er Longyearbyen lokalstyre, Trust Arktikugol og Store Norske Spitsbergen Grubekompani (SNSK).
Fredag før helga ble det arrangert en liten workshop, der Sinitsyn og hans partner fra universitetet i Moskva, Pavel Kotov, presenterte foreløpige resultater.
– Da vi startet prosjektet trodde vi at det ville ta fem til ti år før vi kunne diskutere resultater, men vi ser allerede nå at det går an å snakke litt om funnene som er gjort, sier Sinitsyn.
Referanse i pipa
Målingene foregår i Svea, Barentsburg, Pyramiden og Longyearbyen. I hver bosetting har forskerne funnet seg et referansepunkt, eller nullpunkt om du vil. Referansen skal være koblet til grunnfjell. For Longyearbyens del brukes to punkt som Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) har etablert nederst på pipa til Energiverket.
Å måle med referanse i havet går ikke. Professor i arktisk infrastruktur, Arne Aalberg, som også deltar i MonArc-prosjektet, forklarer hvorfor.
– Hvis vi hadde målt i forhold til havnivået, ville vi funnet ut at bygningene stiger. Det er fordi Svalbard fortsatt stiger ganske mye etter siste istid, sier han.
Gammelt og nytt
MonArc har valgt seg ut enkelte bygninger i hver bosetting som de måler bevegelsene i. Dette gjøres ved å sette fast bolter i pelene, og deretter måle bevegelsene over tid i forhold til referansehøydene. I Longyearbyen har prosjektet valgt seg ut Unis Guest House (UGH) og The Vault.
– Vi ville ha en ny bygning og en gammel, for å sammenligne de to, sier Sinitsyn.
I Svea har målingene foregått på «Låven» og Magnetittlageret, og i Barentsburg og Pyramiden har forskerne målt bevegelsene til forholdsvis gamle bygninger.
– Overraskende høye
At bygninger synker på Svalbard er ikke nytt. Det er forventet at bygg synker ganske mye når de er nye, så avtar dette litt etter litt.
– I løpet av levetiden til et bygg, som er beregnet til 35 år, skal det synke fra 50 til 100 millimeter. Det betyr fra 1,5 til 3 mm i året, sier Sinitsyn.
Det som har skjedd det siste året er at UHG i Longyearbyen har sunket med om lag 8 mm på seks av de 18 målepunktene. I snitt synker bygningen med tett oppunder fire mm i året. For The Vault, et nytt bygg hvor man kunne forvente høye verdier, er det mindre dramatisk. Bygget har sunket med om lag 3 mm på tre av de åtte målepunktene (se tabeller).
– Verdiene er overraskende høye, og vi tror at noe av dette kan relateres til at det er blitt varmere, sier Anatoly Sinitsyn.
Dårlig vedlikehold
Resultatene i de andre bosettingene på Svalbard er for det meste mindre dramatiske enn i Longyearbyen. «Komplex GRZ» i Barentsburg har til sammenligning sunket med om lag én millimeter det siste året. I Svea, som er i ferd med å bli demontert, har Låven sunket med over fire millimeter på det meste, men langt mindre andre steder. «Rekordmålingen» for siste år har Magnetittlageret, som på ett sted har sunket med over 14 millimeter.
I Pyramiden er det registrert til dels store utslag, men forskerne mener dette kan forklares med andre ting enn permafrost som smelter.
– Både i Barentsburg og Pyramiden må manglende vedlikehold av bygninger tilskrives noe av årsaken. Det dreier seg om dreneringsproblemer og, for Pyramidens del, lekkasje av varmt vann til grunnen, sier Pavel Kotov.
Klima eller ikke
En ting er å slå fast at bygninger synker mer enn forventet i Longyearbyen. En annen ting er å konstatere hva som er årsaken til denne utviklingen. For professor Arne Aalberg er ikke svaret opplagt.
– Vi vet ikke om denne utviklingen ville skjedd uansett. Men vi vet at klimaet endrer seg. Det blir varmere, og det hjelper i alle fall ikke, sier Aalberg.
Han minner om at permafrosten på Svalbard kan være hundrevis av meter tykk, og at vi siden 1980-tallet har sett at det aktive laget bare er blitt ti centimeter tykkere.
– Det vil ta tusenvis av år før permafrosten er borte. Men når det er sagt, så kan ti centimeter med aktivt lag bety noe for bygninger og annen infrastruktur, sier han.
Dyrere å bygge
Eiendomsforvalter i SNSK, Karl-Eric Melander, skryter av arbeidet som er gjort i MonArc, og synes resultatene er interessante. Han tror det må bygges annerledes i framtiden.
– At bygninger i Longyearbyen synker såpass mye betyr at vi må tenke nytt når vi skal ta beslutninger om fremtidig byggeaktivitet. Vi må pele dypere, og vi kan ikke lenger bruke trevirke til å pele med, men stål. Dette, kombinert med nye krav til bygninger generelt, vil bety at det blir betydelig dyrere å bygge, sier han.
Arne Aalberg er enig med Melander, og han tror råte i trepeler er en av de største truslene mot dagens bebyggelse. At vi i langt større grad enn før får råte i trevirke er en direkte konsekvens av at det er blitt varmere.
Prosjektet MonArc fortsetter i årene som kommer. Anatoly Sinitsyn og Pavel Kotov ser fram til å gjøre nye målinger om noen år, for å se om trenden med synkende bygninger fortsetter i samme tempo som nå.
