Det er høy temperatur rundt forslag til samferdselsplan for Trondheim, særlig knyttet til hvordan biltrafikken i Midtbyen kan reduseres gjennom virkemidler som sektorisert kjøremønster eller gjennomkjøringsavgift.
Det har vært uenighet rundt kunnskapsgrunnlaget, og frontene har vært steile. MDGs valg om å trekke seg fra byrådssamarbeidet, understreker det politiske sprengstoffet. Debatten illustrerer også hvor vanskelig det kan være å finne gode tiltak som befolkningen kan akseptere for å nå nullvekstmålet.
Dette henger tett sammen med tillit og åpenhet i beslutningsprosesser. I prosjektet Captain, hvor Trondheim kommune deltar, involveres byens innbyggere for å gi innspill til hvilke mobilitetsbehov som må møtes for at Trondheim skal bli den byen befolkningen ønsker seg.
Nasjonale mål sier at store byområder skal ha nullvekst i biltrafikken. Det betyr at det må bli mindre attraktivt å kjøre bil og mer attraktivt å velge kollektivtransport, sykkel og gange. På tross av utstrakt investering i kollektivtilbud, sykkelveier, gangnettverk og snarveier forventes biltrafikken i Trondheim å øke.
Det er dette som tvinger bilrestriktive tiltak på bordet. Slike tiltak møter ofte motstand fordi de griper inn i hverdagen til folk og næringsliv.
Samtidig vet vi at slike tiltak er virkningsfulle og sannsynligvis må innføres i større grad enn i dag for å nå nullvekstmålet. Derfor trenger vi mer kunnskap om hvordan vi kan skape en konstruktiv diskusjon.
Da kan vi se til byer i Norge, Norden og Europa som har lyktes med å innføre bilrestriktive tiltak samtidig som de har spilt på lag med befolkningen. Mange av byene har minst tre ting til felles.
Disse byene klarer å skape gode, positive fortellinger om hva slags by man ønsker seg, med fokus på levende, helsefremmende byer som er gode å bo i.
Når man har en felles forståelse av hvilke kvaliteter man ønsker ved byen, er det også lettere å bli enige om hva som må gjøres for å realisere den.
Byene lykkes med å etablere gode alternativer til bilbruk som imøtekommer befolkningens mangfoldige mobilitetsbehov.
I Asker tilbys økonomisk godtgjørelse til alle kommunalt ansatte som benytter kollektiv, sykkel eller gange til jobb. Den finske byen Turku har fått flere kollektivreisende gjennom utlån av periodekort for offentlig transport.
I Nederland har man invitert innbyggerne til dialog om hva de trenger og ønsker seg i bydeler der man vurderer å redusere antall parkeringsplasser. Det være seg grønne lunger, lekeplasser eller trygge gågater.
I Stockholm har bilfrie gater ført til attraktivt byliv og økt tilfredshet blant innbyggere og næringsliv. Dette viser at bilrestriktive tiltak bør vurderes i sammenheng med tiltak som samlet ivaretar innbyggernes behov.
Det tredje som forener mange av byene som har lyktes, er god og aktiv innsats for å involvere det brede lag av befolkningen i utforming og innføring av disse tiltakene.
Erfaringer fra Lund i Sverige viser at bilrestriktive tiltak har større sannsynlighet for å lykkes dersom de utvikles i dialog med innbyggere og interessenter, imøtekommer deres behov og innføres gradvis. Det finnes også en bred forskningslitteratur om slike prosesser.
Det er mange mulige veier mot en bærekraftig fremtid. Og det kan være krevende å navigere i en verden stadig i endring.
Gjennom medvirkning kan man utforme en «kompasskurs» som gir et solid grunnlag for å utvikle og innføre tiltak som både lokker og pisker på en måte som ivaretar befolkningens behov.
Dermed finnes mye kunnskap og erfaringer som Trondheim kan dra nytte av for å nå nullvekstmålet, samtidig som næringslivets og innbyggernes behov og ønske om en levelig og attraktiv by ivaretas.
Men, jo lenger tiden går uten at vi klarer å nå de utslippskuttene som Norge har forpliktet seg til, jo mer kraftfulle tiltak og virkemidler må til, også i transportsektoren.
Vi foreslår derfor at den fremtidige utformingen av virkemidler, både i Trondheim og ellers i landet, i større grad inkluderer medvirkning.
Ikke bare for å utforme treffsikre og kraftfulle virkemidler, men også for å samskape virkemidler som har aksept og legitimitet både politisk og i befolkningen.
Denne kronikken ble først publisert i Adresseavisen, og gjengis her med tillatelse.
