BBNJ-traktaten (Treaty on the Protection of Biodiversity in Areas Beyond National Jurisdiction) trådte i kraft 17. januar 2026 og ble hyllet som en historisk seier for havet.
Avtalen skal bevare og legge til rette for bærekraftig bruk av biologisk mangfold i havområdene som ingen stater eier, både i vannsøylen og på havbunnen. Selv om BBNJ-avtalen ikke regulerer fiskerivirksomhet direkte, er det likevel lagt opp til tett samarbeid mellom den og eksisterende forvaltningsorganer, blant annet de som styrer fiskeriene.
Nå er det tredje og siste forberedelsesmøtet avsluttet, og det er lagt frem konkrete utkast og anbefalinger som peker ut retningen for arbeidet frem mot COP1. Dette blir det første partsmøtet for landene som har ratifisert avtalen, og Norge er ett av dem. Møtet må holdes før utgangen av januar 2027.
Ikke bare vern og bærekraft
Men idet BBNJ går fra symbol til system, melder det egentlige spørsmålet seg, nemlig hvem som skal definere kunnskapen, dataene og prioriteringene som skal styre havforvaltningen fremover?
For BBNJ-avtalen handler ikke bare om vern og bærekraftig bruk. Den handler også om hvilke data og hvilken kunnskap som skal telle når verden skal avgjøre om havet forvaltes godt nok.
For fiskerinæringen betyr dette at data ikke lenger bare vil handle om rapportering og kontroll. Data fra fiskeriene vil også kunne bli viktige når marine verneområder skal opprettes, evalueres eller oppheves under BBNJ-avtalen, eller når konsekvensutredninger skal gjennomføres.
Hvis næringen ikke får være med og forme dette kunnskapsgrunnlaget, risikerer vi at BBNJ bygger et avansert system for kunnskapsdeling med stor betydning for næringen, men uten reell innflytelse fra de som faktisk bruker havet.
Et maktspørsmål
Et sentralt spørsmål frem mot COP1 vil derfor være hvordan BBNJ-avtalens såkalte Clearing-House Mechanism (CHM) skal utformes. Kort sagt er dette en mekanisme innenfor avtalen som skal gjøre det mulig å dele informasjon, kunnskap, teknologi og erfaringer mellom land og aktører.
Slik skal BBNJ-avtalen også kunne gjennomføres i praksis. Det kan høres teknisk ut. Men det er også et maktspørsmål. For den som er med på å forme hvordan informasjon som samles inn, deles og brukes, er også med på å forme hva slags kunnskap som blir tellende i havforvaltningen.
Derfor er det heller ikke likegyldig om fiskerinæringen bare blir en leverandør av data, eller en sentral aktør under de kommende partsmøtene som faktisk får være med og forme hvordan systemet bygges.
God havforvaltning
Dette er heller ikke bare et spørsmål i FN-systemet. BBNJ-avtalen utvikler seg parallelt med en bredere dreining i internasjonal havpolitikk, der stadig mer av styringen bygger på data, overvåking og digital kunnskapsinfrastruktur. EUs Ocean Pact er et tydelig eksempel på dette. Her samles havpolitikken i et nytt, tverrsektorielt rammeverk der havkunnskap, innovasjon, havdiplomati og internasjonal havforvaltning står sentralt.
For både EU og Norge er Arktis særlig relevant. Den sentrale delen av Polhavet er et havområde utenfor nasjonal jurisdiksjon, og dermed direkte omfattet av BBNJ-avtalen. Men området kan ikke forstås isolert fra havområdene rundt. I Arktis og de tilgrensede havområdene blir det derfor ekstra tydelig at god havforvaltning vil avhenge av hvordan kunnskap, data og tiltak kobles på tvers av grensene mellom nasjonal og internasjonal jurisdiksjon.
Fiskerne må være med
Når Kommisjonen i tillegg varsler en Ocean Act innen 2027, ser vi konturene av en havforvaltning der spørsmålet ikke bare handler om hva som skal beskyttes, men også om hvordan kunnskapen om havet skal samles, deles og brukes.
Nettopp derfor kan ikke fiskerinæringen reduseres til leverandør av informasjon inn i systemer andre har definert. Fiskerne må også være med og forme hva slags kunnskap som trengs, hvordan den samles inn, og hvordan den brukes. Hvis ikke risikerer vi at BBNJ får et avansert system for kunnskapsdeling, men svak legitimitet hos dem som faktisk lever av og med havet.
For å konkretisere dette for fiskerinæringen kan vi se til for eksempel EU-prosjektet EVERYFISH. I dette prosjektet, som ledes av SINTEF Ocean, utvikles og testes løsninger for automatisk fangstregistrering og rapportering om bord på europeiske fiskefartøy. Målet er ikke bare bedre rapportering, men også et sterkere kunnskapsgrunnlag for forvaltningen.
Dette er også bakgrunnen for at SINTEF og Fiskeridirektoratet fredag 5. juni holder en workshop i Myre for å diskutere hvilke utfordringer næringen ser fremover, hvilke muligheter som finnes, og hvordan nye krav til data, teknologi, kunstig intelligens og dokumentasjon kan utformes slik at de både styrker kunnskapsgrunnlaget og oppleves som relevante i praksis.
For avtaler forvalter ikke havet alene. Det er det mennesker som gjør. Og da må også de som bruker havet være med og forme systemene slik at forvaltningen også er tilpasset deres behov.
