Spørsmålet er ikke om denne utviklingen kommer, men om norsk tunnel- og anleggsbransje rekker å ta den i bruk før andre gjør det for oss. Fremdriften må bli mer forutsigbar, kostnadene må ned, konfliktene må reduseres og byggingen må bli mer bærekraftig.
Men hvordan kommer vi dit? Kunstig intelligens, robotikk og automatisering er ikke hele svaret, men vil bli avgjørende verktøy. Hvis norsk tunnel- og anleggsbransje ikke tar en mer aktiv rolle, kan utviklingen bli drevet av aktører utenfor den etablerte bransjen.
Under den nylig avholdte World Tunnel Congress i Montréal holdt futurist og forfatter Ramy Nassar et svært godt innlegg om KI i anleggsbransjen og om hvordan teknologiske revolusjoner tidligere har påvirket samfunnet. Hovedpoenget hans var enkelt: Revolusjoner som før tok tiår, kan nå skje på få år.
Hvem tar eierskap?
Da handler det om å ta eierskap til neste teknologiske sprang på norske premisser: med vår geologi, våre kontraktsmodeller, våre sikkerhetskrav og vår tradisjon for samspill mellom byggherre, entreprenør, rådgiver, leverandør og forskningsmiljø.
Tunnel- og anleggsbransjen i Norge har vært gode på å ta i bruk nye løsninger når de har kommet, og har drevet aktiv, gradvis og brukerdrevet innovasjon i flere tiår. Datastyrte tunnelrigger med Measurement While Drilling (MWD), utvikling og implementering av forinjeksjon og sprøytebetong, tunnelboremaskiner (TBM) for berg og batterielektriske anleggsmaskiner er noen eksempler.
Likevel har vi sett få systematiske og bransjebrede forsknings- og utviklingsinitiativ. De initiativene som har vært gjennomført, har i stor grad vært knyttet til materialteknologi eller det grønne skiftet.
Det betyr at de store spørsmålene om produktivitet, gjennomføringsevne og radikal teknologiutvikling i liten grad er løftet som et felles bransjeprosjekt.
Kostnadene øker
Produktiviteten i tunnelbransjen har utviklet seg positivt på flere områder, drevet av bedre utstyr, digitalisering og utvikling innen prosjektgjennomføring. Samtidig har kostnadene per tunnelmeter økt betydelig.
Spørsmålet er derfor ikke om bransjen har forbedret seg, men om forbedringstakten er høy nok til å møte kravene til raskere, rimeligere og mer bærekraftig utbygging.
Noe av kostnadsøkningen kan forklares med strengere krav, mer omfattende sikkerhetstiltak og tyngre tunnelkonstruksjoner. Likevel kommer vi ikke unna at bransjen samlet sett ville hatt godt av et mer langsiktig, systematisk og utviklingsrettet fokus på produktivitet og effektivitet.
Nassar tegnet i Montréal, som andre teknologioptimister i Stockholm i 2025 og Shenzhen i 2024, et bilde av en anleggsbransje der robotikk og KI får en dominerende rolle. I et slikt bilde bygges tunneler i fremtiden med få eller ingen mennesker inne i selve tunnelen.
Det som ble en øyeåpner for undertegnede under seansen med Nassar, var tidsperspektivet. Allerede i dag drives enkelte TBM-tunneler i løsmasser fullt automatisert og kontrollert fra sentrale kontrollsentre. Ett kontrollsenter kan ha ansvar for flere maskiner, mens et ambulerende teknikerteam følger opp service og drift.
Flere internasjonale fagmiljøer peker nå på at mange tunneler kan drives autonomt innen fem til ti år i anleggsbransjen, og på kortere tid i gruvebransjen.
Ved siden av meg satt professorer fra flere av verdens mest anerkjente universiteter og en leder fra en av verdens største leverandører til tunnelbransjen. At de vurderte dette som realistisk, gjør ikke utviklingen sikker, men det gjør tidsperspektivet vanskelig å avfeie.
Å realisere en slik utvikling i norsk tunnel- og anleggsbransje i overskuelig fremtid vil kreve en tydeligere vilje, mer systematisk tilnærming og større investeringsvilje enn det vi samlet sett har sett til nå.
Bransjen må bygge felles evne til å teste, lære, skalere og implementere ny teknologi på tvers av prosjekter, kontrakter, byggherre-organisasjoner og leverandørkjeder.
Et felles bransjeansvar
Skal norsk tunnel- og anleggsbransje lykkes, må innovasjon løftes fra enkeltprosjekter til et felles bransjeansvar. Jeg mener særlig følgende grep er nødvendige:
-
Staten og de største offentlige byggherrene bør sette ambisjonsnivået for innovasjonstakten i anleggsbransjen, med tydelige mål for produktivitet, sikkerhet, klimaeffekt og teknologiadopsjon i store offentlige utbyggingsprosjekter.
-
Byggherrer må etablere stimuleringsmekanismer. Dette kan omfatte krav om betydelig og systematisk innovasjon fra entreprenør og leverandører i anbud, risikoavlastning fra eiersiden og kontrakter som belønner dokumenterte teknologiforbedringer
-
Bransjen må utvikle klare, helhetlige implementeringsplaner for teknologi på tvers av prosjekter, byggherreorganisasjoner og leverandørkjeder, slik at vellykkede løsninger kan skaleres raskere enn i dag.
-
Konkrete utbyggingsprosjekter bør velges ut som innovasjonsprosjekter med tydelige innovasjonsmål, tilstrekkelig handlingsrom og reell mulighet til å håndtere større innovasjonsrisiko.
-
Brede bransjesamarbeid på tvers av roller og bedriftsgrenser må etableres med systematisk utvikling og implementering som hovedmål. Forskningssenteret CISU er et eksempel på et slikt tiltak og kan være en viktig start.
Som Arve Brekkhus også skrev i lederen Hvem vinner frem i teknologikampen?, vil aktører som ikke evner å omstille seg, risikere å havne bakpå eller bli utkonkurrert av andre aktører, enten innenfor eller utenfor bransjen.
Spørsmålet er derfor ikke om The Boring Company, eller andre aktører med samme ambisjon, kommer. Spørsmålet er om norsk tunnel- og anleggsbransje vil vente og se, eller ta ledelsen i utviklingen selv.
Denne kronikken ble først publisert på bygg.no og gjengis her med tillatelse.
