Lavtrofiske fiskearter finnes i store mengder i våre nære farvann, men på store dyp, og utnyttes derfor i liten grad. I det fri, spiser laksen forskjellige fiskearter som sild og tobis. Det har vært stor interesse for å se om oppdrettsfisk kan nyte godt av fiskefôr med proteiner fra lavtrofiske arter, som f.eks. laksesild.
Fôr til 5 millioner tonn oppdrettsfisk
- Fem millioner tonn laks fra norske merder i 2050 er blitt en nasjonal ambisjon. Skal dette gå, må lus, rømming og utslipp elimineres. Men den største flaskehalsen er fôret.
Dette skrev spesialrådgiver Karl A. Almås og forretningsutvikler Ida Grong Aursand fra SINTEF i en kronikk i Dagens Næringsliv, i august 2023.
Et drøyt halvår senere sa daværende fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth (Ap): - Fisk er klimavennlig og sunn mat, men vi henter for mye råvarer til fôret fra utlandet. En bærekraftig produksjon av fôr basert på økende andel norske råvarer vil redusere klimautslipp og styrke vår evne til å være selvforsynte.
Samme året sto det å lese på Havforskningsinstituttets temaside «Fremtidens fiskefôr: Mer bærekraftig med lokale råvarer», og at de siste 10-årene har marine fiskeoljer og fiskemel blitt byttet ut med plantebaserte proteiner og oljer. Men det ser ut til at oppdrettsfisken trenger en viss mengde av marine ingredienser for å oppnå god vekst og helse. Derfor ser man etter nye marine muligheter lokalt. I tillegg er planteprodukter til fôr ofte i konkurranse med matproduksjon til mennesker – de importeres fra andre deler av verden, og regnes som lite bærekraftige.
Laksesild som fôringrediens
Med dette som bakteppe ga det mening å kjøre fôringsforsøk da SFI Harvest partner Nofima, via et annet forskningsprosjekt (EU Horisont 2020 prosjektet MEESO - Økologisk og økonomisk bærekraftig mesopelagisk fiskeri), fikk mulighet til å produsere egne mesopelagiske fiskemel og ensilasje fra laksesild ved Nofimas fôrteknologisenter i Bergen.
Det ble satt opp et fôringsforsøk på atlantisk laks som ble utført ved Nofimas landbaserte forskningsanlegg i Sunndalsøra. Fisken ble fôret med 5 ulike dietter, der hver diettgruppe bestod av tre kar med fisk. Kontrollgruppen fikk et vanlig fiskefôr med kolmulemel. To grupper fikk fiskefôr hvor halvparten eller alt proteinet i kolmulemelet var byttet ut med mesopelagisk fiskemel (Fm) produsert fra laksesild, og de to siste gruppene fikk dietter hvor henholdsvis 10 og 20 % av proteinet i kolmulemelet var byttet med laksesild-ensilasje (FPC).
Før fôret ble gitt til laksen, ble det gjort en fordøyelighetstest i mink utført av NMBU. Det viste at proteinfordøyeligheten lå på 85 % ved fôring med mesopelagisk protein, mens kontrollmelet hadde en proteinfordøyelighet på 90 %. Dette viste seg, derimot, å ha liten betydning for fisken:
- Vi så bortimot en firedobling av veksten, og spesielt i den første fasen vokste fisken veldig godt, sier seniorforsker i Nofima, Sissel Albrektsen. – Vi ser ingen forskjell på tilvekst i noen grupper, heller ikke på fôrinntak eller på fôrutnyttelse, altså hvor effektivt fiske omsetter fôret. Disse gruppene er helt like, og det var litt overraskende for oss i og med at kontrollfôret hadde bedre proteinfordøyelighet.
I tillegg til god vekst, faktisk så god at forsøket måtte avsluttes en uke før de planlagte 12 ukene, viste det seg at fisken fra alle diettgruppene hadde likt innhold av proteiner, fett og aske. Det var heller ingen forskjeller når det gjaldt enzymer, fettsyrer, immunparametere og forskjellige typer stressmarkører.
Bedre tarmhelse
Ett område hvor det var et klart skille mellom fisken som fikk fiskemel basert på laksesild og de andre gruppene, var evnen til å transportere fett fra tarmen og videre inn i kroppen. Blant fiskene som fikk kontrollfôret basert på kolmule, så forskerne en tilstand som kalles enterocytisk steatose, noe som betyr at det hoper seg opp fett i tarmepitelet. Fisken fikk primært en fettakkumulering i midttarmen og ikke i andre deler av tarmen.
- Når vi bruker bare mesopelagisk fiskemel, uten kontrollmel, så ser vi ikke fettakkumulering i tarmen. Det er noe i det mesopelagiske råstoffet som gjør at fettransporten inn i resten av kroppen fungerer som den skal. Det er tydelig at kolmuledietten mangler noe som er til stede i det mesopelagisk fiskemelet, sier Albrektsen. Dette kan ha noe med mengden av kolin å gjøre:
- Normalt tilsettes det kolinklorid i en laksediett. Dette er nødvendig blant annet for at fettransporten over tarmmembranen skal skje. Det vi ser er at kontrolldietten sannsynligvis har litt for lite kolin, mens den mesopelagiske melet som har mye fett og store mengder av fosfolipider (som inneholder kolinklorid), har mer av det.
Det skal påpekes at alle diettgruppene hadde god, normal fordøyelighetsfunksjon til tross for fettakkumulering i kontrollgruppen, og at denne fettakkumuleringen ikke er veldig alvorlig. Det mesopelagiske fiskemelet bidrar likevel til å unngå fettakkumulering, og det anser forskerne som et veldig positivt resultat.
Mesopelagisk fiskemel ga bedre resultat på tarmhelse enn ensilasjen fra laksesild, men ensilasjen kom likevel litt bedre ut enn kontrolldietten. Bedre resultat med mesopelagisk fiskemel skyldes nok at det var mulig å bytte ut mye mer av kontrollmelet.
- Hovedkonklusjonen er at det mesopelagiske råstoffet både i form av mel og konsentrat (ensilasje) gir et veldig godt resultat på fôrinntak og vekst i laks sammenlignet med fisk som får en høykvalitets kontrolldiett hvor det inngår kolmule. Det motvirker fettakkumulering i midttarmen, og vi tror at dette er knyttet til at det er et naturlig høyt nivå av kolin i det mesopelagiske fettet, konkluderer Albrektsen.
