På FNs 30. klimakonferanse (COP30) i Belém i Brasil deltok Nils Røkke fra SINTEF i diskusjoner om hvordan Sør-Amerika og Norden kan samarbeide for å løse disse utfordringene og frigjøre potensialet i rent hydrogen.
Hvorfor er hydrogen så viktig i det grønne skiftet?
Hydrogen er en fleksibel energibærer som ikke slipper ut klimagasser ved bruk. Det kan bidra til å kutte utslipp i sektorer som er vanskelige å elektrifisere, som tung skipsfart og industri.
Samtidig kan produksjonen gi utslipp. Det meste av dagens hydrogen kommer fra naturgass. Det kalles «grått hydrogen» og står globalt for rundt én gigatonn CO2 i året. Dette tilsvarer cirka 10 kg CO2 for hvert kg hydrogen.
For at hydrogen skal regnes som rent, må det produseres fra naturgass med CO2-fangst og lagring («blått hydrogen»), eller via elektrolyse med fornybar energi («grønt hydrogen»).
Hydrogen kan også brukes som energilagring. Det kan være viktig når store mengder sol- og vindkraft skal balanseres.
IEAs Global Hydrogen Review 2025 viser at rundt 4 millioner tonn lavutslippshydrogen er sikret innen 2030. Totalt kan nivået nå 10 millioner tonn. Dette vil erstatte en tiendedel av dagens grå hydrogen og øke kapasiteten.
– Det er ingen tvil om at vi trenger med rent hydrogen, men vi må gjøre begge deler: vi må både erstatte grå produksjon og øke kapasiteten for grønt og blått hydrogen, sier Nils.
Ulike regioner – samme potensial
Både Norden og Sør-Amerika har mye fornybar energi og allerede lave utslipp i kraftsystemene. Det gir gode forhold for grønn hydrogenproduksjon.
I tillegg kan olje- og gassfelt i Nordsjøen og Sør-Atlanteren gi lagringsplass for CO2 og støtte verdikjeder for blått hydrogen.
Likevel går utviklingen sakte.
I Norden finnes 167 prosjekter for rent hydrogen. Samlet kapasitet kan bli åtte millioner tonn i året. Men i 2024 var bare 0,2 % i drift, og 1 % under bygging.
I Latin-Amerika og Karibia er det varslet prosjekter som kan produsere mer enn sju millioner tonn hydrogen årlig innen 2030. Men også her var bare 0,1 % i drift, under bygging eller besluttet i 2024.
Begge regioner møter de samme hindringene: høye kostnader, usikker etterspørsel og ubalanse mellom produksjon og marked. På COP30 deltok Nils Røkke i et panel arrangert av Nordic Energy Research. Temaet var hvordan samarbeid mellom regionene kan hjelpe utviklingen videre. Et hovedpunkt var de såkalte hydrogendalene («hydrogen valleys»).
Kan en transatlantisk «hydrogen valley» bygge et globalt marked?
Hydrogen valleys samler forskning, industri og myndigheter. Målet er å utvikle komplette lokale verdikjeder for rent hydrogen.
Modellen startet i EU, men benyttes nå globalt: Det finnes 66 Hydrogen valleys i Europa, 10 i Amerika, fem i Asia og tre i Midtøsten og Afrika.
I 2023 fikk SINTEF en lederrolle i «Hydrogen Valley Midt-Norge». Prosjektet er nå videreutviklet til NORHyWAY. Det drives av RENERGY og har 18 partnere, deriblant SINTEF. Prosjektet har fem bruksområder innen grønn og blå hydrogenproduksjon for ulike typer industri.
Slike «valleys» skaper helhetlige verdikjeder. De kobler produksjon og behov direkte, i stedet for å utvikle hvert ledd for seg. Dersom modellen skaleres opp til et samarbeid på tvers av land – eller på tvers av Atlanteren – kan den bidra til et globalt marked for rent hydrogen.
– Hydrogen valleys kobler forskning til industri og politikk. Det øker sjansen for at vi lykkes. Når de lokale kjedene er etablert, må de vokse. Til slutt vil dette danne en hydrogenøkonomi, sier Nils.
Samarbeid er allerede i gang
Hydrogen valleys er ikke den eneste muligheten for samarbeid.
I 2024 signerte Norge og Brasil en avtale om å utvikle klimavennlig skipsfart. Målet er å legge til rette for skip som bruker null- eller lavutslippsteknologi. Arbeidet kom i gang under COP26 i Glasgow. Løsninger skal presenteres i løpet av COP30 i Brasil.
Hydrogen og ammoniakk er blant drivstoffene som vurderes for utslippsfri skipsfart. Begge er sentrale satsingsområder for HYDROGENi, et forskningssenter ledet av SINTEF.
Fra planer til handling
I hydrogenkapittelet i SINTEF og NTNUs råd til COP30 anbefaler forskerne å styrke samarbeidet med land som ønsker rask hydrogenutbygging. Det bør skje gjennom handelsavtaler og utveksling av forskning og teknologi.
Regionalt samarbeid har stort potensial. Men reelle framskritt krever handling. Under åpningen av toppmøtet på COP30 sa FNs klimaleder Simon Stiell:
– Vi har ikke råd til taktiske forsinkelser. Tiden for symbolpolitikk er forbi. Nå må vi brette opp ermene og få jobben gjort.
Nils Røkke delte samme budskap etter panelet i Belém:
– Panelet var enige om at Norden kan ta ledelsen i å ta hydrogen i bruk der det trengs, og sette tempoet i Europa. Det er en god idé – så hvorfor ikke starte nå?
