Fiskere får betalt for levert fangst, og holder man seg til velkjente fiskerier, er det mye erfaring og kunnskap om når de forskjellige artene befinner seg på bestemte steder. Da blir det lite ‘dødtid’ med ulønnsom leting.
- Så langt må vi basere oss på tidligere erfaringer for å bestemme hvor vi skal lete. I dag har vi kun ekkolodd som ser rett ned, og hvor svingeren er montert på ca. 7 m dyp med smal stråle. Raudåta kan like gjerne stå mellom havoverflata og 10 m dyp, forklarer skipper Einar Heinesen på Nordbas, en av Nordnesgruppens tre trålere med raudåtekonsesjon.
Håpet ligger i systematisering av fangstdata og beslutningsstøtte. Noe av det som vurderes i samarbeid med SFI Harvest, er å bruke en blanding av satellitt, drone og overflatedrone med sonar, og på den måten kunne kartlegge hvor raudåta (Calanus Finmarchicus) er, og om det er tilstrekkelige mengder til at det lønner seg å fiske på det en finner.
Hvordan fangste noe så smått?
Ved ‘vanlig’ trålfiske etter arter som torsk, sei, hyse, uer og kolmule utnyttes “skremmeeffekten” i trålen. Disse fiskene er aktive og kan svømme relativt kjapt. Når noe nærmer seg så fyker de unna. Trålen omringer fisken som blir skremt inn mot midten av trålen før den til slutt blir utslitt og havner bak i “sekken”. I starten av trålen brukes derfor veldig store masker som bare har til formål å skremme fisken, kun i enden av trålen trengs masker som er så små at fisk av riktig størrelse blir holdt igjen, mens mindre fisk slipper gjennom.
Når man fisker etter raudåte, må maskene være langt mindre, gjerne med en maskevidde på 0,5 mm da en skapning på 2-3 mm har ikke svømmer noe særlig kjapt. En slik “tettvevd” trål-duk gir mye motstand i vannet og gjør trålen tyngre å trekke. Her er det egentlig snakk om å “sile” sjøvann med rødåte mest mulig energieffektivt. Det vil derfor være kritisk å finne sjøvann med tilstrekkelige konsentrasjoner rødåte og å utvikle tråldesign og fangstoperasjon som gir minst mulig hydrodynamisk tauemotstand pr kg rødåte.
Ustabil råvare
Som mange andre mesopelagiske arter, er raudåta lite stabil når den kommer ombord, og den bør konserveres eller prosesseres så fort og skånsomt som mulig for å unngå at den går i oppløsning. I dag fryses rødåten ned når den kommer ombord og må tines før videre prosessering etter landing. Frysing og tining kan være energikrevende og kostbare prosesser og når en skal ta ombord vesentlig større kvanta enn i dag vil andre måter å konservere rødåten på ville være aktuelt. Slike ting blir også undersøkt i SFI Harvest.
Kan det bli lønnsomt?
Den Norske totalkvoten for raudåte er på 254 000 tonn er basert på en stående biomasse av rødåte på 33 millioner tonn i Norskehavet.
- Hvis vi tar «fullvoksen» Calanus på riktig tidspunkt, i de siste copepoditstadiene C-V C-VI, får vi rundt fem prosent fett av våtvekt (basert på analyser fra 2024 sesongen). Og vi kan vel regne ca. 15 prosent protein av våtvekt. Dette gir 12 700 tonn fett/marine oljer og 38 100 tonn protein på dagens kvote, forklarer senior prosjektleder i SINTEF, Leif Grimsmo.
- Kvoten er imidlertid ekstremt konservativ og ved utvikling av teknologi og mer input til ressursforvaltningen bl.a. gjennom utvikling av fiskeriet antar jeg at en årlig kvote på 10 prosent vil kunne være realistisk (dette er lavere enn for de fleste fiskearter vi forvalter). Da blir tallene: 1 650 000 tonn fett/marine oljer og 5 millioner tonn protein. Det er nok en stund til vi kommer dit, men kan også nevnes at det i forsøksfisket med «Nordbas» i 2024 med «konvensjonelt» utstyr så brukte fartøyet bare en fjerdedel av drivstoffkostnadene pr kg fangst sammenliknet med f.eks. bunntrålfisket etter reke i Barentshavet.
Behov for stabilt marked
Det er et uttalt politisk mål at mer av både mat og fôr til landbruk og havbruk skal produseres i Norge. Norsk oppdrettsfisk får i dag fôr hvor det aller meste av fôringrediensene importeres. Mye forråstoff som f.eks. soyaprotein kommer fra Sør-Amerika hvor selve råstoffet alternativt kan brukes til mat, selv om slikt råstoff er sertifisert, dyrkes også mye fôrråvarer i områder som tidligere har vært regnskog.
Det har allerede blitt vist at mesapolagisk fiskeprotein og fettsyrer fungerer godt i fôr til norsk oppdrettsfisk, men hva skal da til for å utnytte fangst av raudåte?
- Utnyttelse av raudåte må støttes og prioriteres av myndigheter og næring, sier styreleder for Nordnesgruppen og daglig leder i UKAP AS, Stein Ove Østvik. – Det må utvikles et stabilt marked med definerte produkter og prosesser.
Et ledd i dette, er at det må være noen som tar imot og gjør nytte av raudåta. Per i dag har Nordnes en avtale med Zooca Calanus på Sortland, som lager helsekostprodukter med calanusolje. Men for at det skal bli lønnsomt å fiske etter raudåte, må markedet vokse. Nordnes ser også for seg leveranser til fiskefôrindustrien.
Tradisjon for nytenkning
Helt fra starten, har Nordnesgruppen ligget foran på nytenkning og innovasjon. De var tidlig ute med miljøvennlige løsninger i flåten, de tenker utradisjonelt ved ansettelser, og de har tre av de 11 konsesjonene for raudåtefiske i norsk økonomisk sone. I tillegg er de partnere i SFI Harvest.
- Vi har kontinuerlig fokus på å videreutvikle det vi holder på med og ser hele tiden etter nye muligheter. FoU-ressurser er da viktige inputs for å få hjelp til å løfte dette, sier Tormund Grimstad, en av de to eierne av Nordnesgruppen.
