Til hovedinnhold
Norsk English

Selvmord: Vi vet ikke nok om hvordan etterlatte ivaretas

Vi vet ikke nok om hvordan det går på lang sikt med etterlatte ved selvmord. Havner de utenfor skole og arbeidsliv? Ikke minst vet vi for lite om hvordan vi effektivt kan forhindre slike negative utfall for dem, skriver artikkelforfatterne. Foto: KieferPix/Shutterstock
Vi vet ikke nok om hvordan det går på lang sikt med etterlatte ved selvmord. Havner de utenfor skole og arbeidsliv? Ikke minst vet vi for lite om hvordan vi effektivt kan forhindre slike negative utfall for dem, skriver artikkelforfatterne. Foto: KieferPix/Shutterstock
Nære etterlatte ved selvmord har høyere risiko enn andre for selv å forsøke å ta livet sitt. Vi vet for lite om støtten de får.

Av alle statistikker er selvmordsoversikten blant de mørkeste. Fra 2017 til 2021 tok
3 222 mennesker livet sitt i Norge. Over 70 prosent av dem var menn. Ved hvert selvmord må minst seks nære familiemedlemmer leve videre som etterlatte.

Nær 20 000 av oss har dermed opplevd et slikt traume bare på fem år.

Hvilken hjelp får de, og hvordan går det med dem?

Voldsomt traume

Vi har gått gjennom den internasjonale forskningen på nære etterlatte etter selvmord. Nærmere bestemt studier av denne gruppens bruk av helsetjenester og andre hjelperessurser.

Et selvmord oppleves av de fleste etterlatte som et voldsomt traume.

Mange risikerer å utvikle en sorgreaksjon som varer ved med uforminsket styrke over lang tid og som går ut over deres funksjon i hverdagen.

To til tre ganger høyere risiko

Forskning viser at nære etterlatte ved selvmord har to til tre ganger høyere risiko enn andre for selv å forsøke å ta sitt eget liv. Å hjelpe etterlatte kan dermed være et selvmordsforebyggende tiltak.

Her er det ikke bare hjelpetjenestene som kan bidra. Vi kan alle ta mot til oss å spørre om det er noe vi kan hjelpe med.

De etterlatte vil være i ulike sorgfaser, med vekslende behov for støtte. Først kan sjokket være så stort at det ikke er lett å sette ord på hvilken hjelp de trenger. Senere kan de oppleve at det er vanskelig, sågar skamfullt, å be om hjelp.

Sterk skyldfølelse

Resten av verden har gått videre, selv kan man oppleve å sitte fast i sorgen. Sterk skyldfølelse og spørsmålet «Hva skulle jeg ha gjort annerledes for å forhindre at det skjedde?», er typisk for mange som sitter igjen.

Skam knyttet til opplevelsen av ikke å ha gjort nok, og tanker om hva andre tenker om dette, er også vanlig.

I enkelte kulturer kan skammen også knyttes til at avdøde gjorde noe ulovlig ved å ta livet sitt. Fram til 1902 var selvmord forbudt i Norge. For hjelpeapparatet er det viktig å vite at selvmord betraktes ulikt i ulike kulturer.

Sosialt stigma

Sosialt stigma og en opplevelse av avvisning fra omverden, er noe mange opplever. Sinne og frustrasjon mot den avdøde er også en normal del av sorgreaksjonen, noe som kan gi ytterligere skyldfølelse.

I forskningen er kvinner overrepresentert blant de intervjuede, og kvinner er også overrepresentert blant etterlatte ettersom flere menn tar livet sitt.

Vi trenger mer forskningsbasert kunnskap om etterlatte av andre kjønn, fra minoritetsgrupper og fra barn og unge.

Behov for behandling

En av Norges mest erfarne forskere på etterlatte ved selvmord, Kari Dyregrov, har vist at 70–80 prosent av etterlatte i Norge sier de trengte medisinsk eller psykologisk behandling av sorgen.

Barn som opplever at foreldrene tar selvmord er spesielt utsatt, med økt risiko for depresjon, dårlige resultater på skolen og selvmord.

Sorggrupper

Flere studier peker på at sorggrupper og likepersonsarbeid kan motvirke sosial isolasjon og stigma hos etterlatte. De kan også normalisere sorgprosessen på en annen måte enn helsetjenesten.

Samtidig pekes det på at de som leder gruppene eller likepersonsarbeidet, må være godt kurset i det de skal holde på med.

Flere artikler peker også på negative konsekvenser av deltakelse i slike grupper. Å høre andres historier og dele egne erfaringer kan oppleves tungt. Grupper der noen få dominerer oppleves heller ikke som bra.

“Veien gjennom helsevesenet”

Det er viktig at etterlatte får anerkjent sine behov for hjelp, og at «hjelpemenyen» tilpasses dette. Samtidig mangler vi kunnskap om etterlattes «vei» gjennom helsetjenestene etter selvmordet.

Det meste av forskningen er gjort på psykologisk behandling av komplisert sorg.

Vi savner mer kunnskap om behandling av andre psykiske lidelser, somatiske diagnoser og arbeidsmarkedsutfall. Vi savner også studier av oppfølging gjennom ulike faser av sorgen, siden behovene i akuttfasen kan være annerledes enn de er senere.

Lange avstander

I Norge har de færreste etterlatte skreddersydde tjenester for etterlatte ved selvmord i umiddelbar nærhet. Her må de generelle helsetjenestene brukes, og vi må tenke nytt om bruk av digitale hjelpetiltak.

Derfor bør kunnskapen om selvmordsoppfølging styrkes både i primærhelsetjenesten, andre etater og i befolkningen generelt.

Fastlegen kan ha en sentral rolle i oppfølgingen av etterlatte – men de kommer ikke alltid i posisjon til å hjelpe. Ei heller er det alle fastleger som føler de har kompetanse og tid nok til å hjelpe pasientene med kompliserte sorgprosesser.

Havner de utenfor skole og arbeidsliv?

Vår kunnskapsoppsummering har vist at vi har en del kunnskap om behovet for, og erfaringer med, helsetjenester og andre støtteressurser, men at vi mangler kunnskap om  hvordan etterlatte søker etter hjelp, pasientforløp og koordinering av tjenestene.

Vi vet heller ikke nok om hvordan det går med de etterlatte på lang sikt. Havner de utenfor skole og arbeidsliv? Ikke minst vet vi for lite om hvordan vi effektivt kan forhindre slike negative utfall for dem. 

Tilpasning til hver enkelt

Både helsetjenester, etater som møter etterlatte i akuttfasen og andre støtteressurser som sorggrupper, likemannsarbeid og internettbaserte ressurser må tilpasses den enkeltes behov, og det må være god opplæring av de som skal fasilitere slike tjenester.

Man kommer langt med å utvise empati og genuin forståelse av de etterlattes situasjon, og ved å huske at behovet for hjelp kan endre seg underveis.

Innlegget ble først publisert i Adresseavisen 14. september 2022 og gjengis her med avisas tillatelse. 

Utforsk fagområdene