Sammendrag
Rapporten vurderer Helsedirektoratets modellutprøving og tilskudd til psykologstillinger i kommunalt psykisk helsearbeid. Datagrunnlaget er en spørreskjemaundersøkelse blant alle psykologer i kommunene samt registerdata. Antallet psykologårsverk til psykiske helsetjenester i kommunen økte med omlag 100 årsverk i perioden 2007-2011, de fleste rettet mot barn og unge. Helsedirektoratets tilskuddsordning bidrog i stor grad til økningen. Per januar 2013 var om lag 130 psykologer rekruttert gjennom tilskuddet.
Rapporten viser at psykologene, rekruttert til en av de fire utprøvingsmodellene, hadde forventninger om stor faglig frihet og om å jobbe lavterskel-, tverrfaglig- og folkehelserettet. I realiteten brukte de mest tid på behandling, utredning og diagnostisering av enkeltbrukere og lite tid på folkehelsearbeid. Dette til tross for mål om å bruke psykologenes kompetanse på dette området. Det var ingen forskjeller mellom de fire organiseringsmodellene i så måte. Behandlingstilbudet som gis er lavterskel i den forstand at hjelp gis uten henvisning og ved kun kort ventetid. I tråd med en individ- og behandlingsorientert rolle samarbeidet psykologene vesentlig mer om enkeltbrukere enn på et generelt grunnlag. Modellene hadde også det til felles at de samarbeidet relativt lite med psykisk helsevern.
Psykologene i utprøvingsmodellene har et særlig ønske om å jobbe som psykolog i kommunen framfor andre steder. De trives godt, men opplever at stillingen mangler god forankring i kommunens planer. Funnene tyder på at det trengs større bevissthet og planlegging av hvordan det er mest hensiktsmessig at psykologenes kompetanse utnyttes i den enkelte kommune, og særlig i hvilken grad psykologene skal ha en rolle i folkehelserettet arbeid versus en behandlerrolle.
Rapporten viser at psykologene, rekruttert til en av de fire utprøvingsmodellene, hadde forventninger om stor faglig frihet og om å jobbe lavterskel-, tverrfaglig- og folkehelserettet. I realiteten brukte de mest tid på behandling, utredning og diagnostisering av enkeltbrukere og lite tid på folkehelsearbeid. Dette til tross for mål om å bruke psykologenes kompetanse på dette området. Det var ingen forskjeller mellom de fire organiseringsmodellene i så måte. Behandlingstilbudet som gis er lavterskel i den forstand at hjelp gis uten henvisning og ved kun kort ventetid. I tråd med en individ- og behandlingsorientert rolle samarbeidet psykologene vesentlig mer om enkeltbrukere enn på et generelt grunnlag. Modellene hadde også det til felles at de samarbeidet relativt lite med psykisk helsevern.
Psykologene i utprøvingsmodellene har et særlig ønske om å jobbe som psykolog i kommunen framfor andre steder. De trives godt, men opplever at stillingen mangler god forankring i kommunens planer. Funnene tyder på at det trengs større bevissthet og planlegging av hvordan det er mest hensiktsmessig at psykologenes kompetanse utnyttes i den enkelte kommune, og særlig i hvilken grad psykologene skal ha en rolle i folkehelserettet arbeid versus en behandlerrolle.