Denne konklusjonen er dessverre en gjenganger i gransking av skredulykker, i Norge og resten av verden. Satellitter fanget opp bevegelser i fjellet før raset i Nepal, men det fantes ikke noe system for analyse og varsling. Dataene ble først analysert etter katastrofen.
Her i Norge er vi faktisk i verdenstoppen når det gjelder satellitt- og sensorovervåking av ustabile fjellpartier. Så hvorfor utnytter vi ikke det fulle potensialet denne informasjonen kan gi oss?
Flere ulykker kunne vært varslet, eller forhindret, om vi hadde hatt systemer for å ta i bruk informasjon fra satellitter eller laserskanninger systematisk og før ulykker skjer.
Skadene i Finneidfjord og Gjerdrum kunne vært mye mindre
Togulykken ved Finneidfjord i 2024 er et eksempel på dette. Et passasjertog traff steinmassene fra et steinskred over Nordlandsbanen. Lokomotivføreren omkom, fem passasjerer ble skadet, og både jernbanen og E6 ble rammet. I praksis ble landet delt i to.
Statens havarikommisjon peker på organisatoriske svakheter, i tillegg til utilstrekkelig bergsikring, som årsak til ulykken. Tilgjengelig informasjon ble ikke delt mellom ulike enheter i Bane NOR, og informasjonen ble heller ikke brukt godt nok i det forebyggende sikkerhetsarbeidet.
Fra 2021 har Bane NOR gjennomført årlige LiDAR-målinger (laser-scanning) for å registrere sporbevegelser langs Nordlandsbanen. Etter ulykken ble disse dataene analysert, og det ble også oppdaget endringer i sideterrenget.
Analysen viste at steinblokken som senere løsnet hadde vært ustabil, til tross for sikringstiltak på stedet (installert etter at et tog traff en stein på samme sted i 2016).
Den nylige debatten om behovet for å styrke Meråkerbanen og den midtnordiske korridoren viser at vi fortsatt trenger bedre kapasitet og robusthet ved behov for større forflytninger i en krise.
Kvikkleireskredet i Gjerdrum illustrerer den samme utfordringen. Før ulykken i 2020 ble det uttrykt bekymring for erosjon i Tistilbekken.
Etter skredet viste analyser av laserskanningsdata at terrenget hadde endret seg betydelig over tid.
Arbeidet til ekspertutvalget, senere fulgt opp gjennom NOU 2022:3 På trygg grunn – Bedre håndtering av kvikkleirerisiko, konkluderte med at erosjonssikring i den nedre delen av bekken sannsynligvis ville ha forhindret skredet.
Fra datasamling til systematisk handling
I samarbeid med NVE har SINTEF videreutviklet automatiske metoder for å oppdage og kartlegge skred i satellittbilder etter at de har gått. Dette kan gi raskere oversikt over berørte områder og støtte videre oppfølging.
Bane NOR planlegger også å øke bruken av ulike sensorteknologier betydelig langs Meråkerbanen i 2027 som kan bidra til tidligere identifikasjon av endringer. Slike metoder har også stort potensiale for å hjelpe andre aktører som har ansvar for å sikre utsatt infrastruktur og bebyggelse mot skred.
NVE har også tatt viktige grep for deling av informasjon om kvikkleirerisiko. Likevel er det fortsatt usikkerhet om ansvarsforholdene, særlig for eksisterende bygninger.
For hvem har ansvar for å reagere på faresignaler i terrenget? Kommuner, infrastruktureiere, rådgivere, statlige myndigheter, grunneiere og forskningsmiljøer kan hver for seg sitte på deler av informasjonen.
Ikke alle skred kan forebygges. I Norge vil vi fortsatt oppleve steinsprang, jord- og flomskred, snøskred, sørpeskred og kvikkleireskred. Klimaendringer vil også øke belastningen på skråninger og vassdrag.
Bedre teknologi gir ikke automatisk bedre forebygging
Likevel kan noen katastrofer unngås dersom vi etablerer bedre rutiner for å sammenligne terrengdata, dele observasjoner av endringer med dem som har myndighet til å handle, og handle når det er nødvendig.
For så lenge sensordata ikke kobles til effektive varslingssystemer, ansvarslinjer og oppfølgingsrutiner, vil ikke bedre teknologi automatisk gi bedre forebygging.
Den største gevinsten oppstår når informasjon kobles sammen før hendelsen skjer. Etter katastrofen fremstår de oversette faresignalene som åpenbare.
Norge har allerede mange gode verktøy for å avdekke skredfare. Neste steg må være å bli bedre til å dele informasjon, både innad i og mellom organisasjoner. Vi må også sørge for å etablere de ansvars- og beslutningslinjene som er nødvendige for å handle i tide.
Denne kronikken ble først publisert i Forskersonen.
