Mottakshavn for NATO-materiell må kanskje gå foran gratis tannlege

«Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det? Nei; det skjønner jeg ikke!»

Peer Gynt drømmer om store bragder, men viker unna med en gang en handling krever et virkelig offer. 

Også i dagens Norge risikerer vi å nøye oss med erkjennelsen av hva som bør gjøres, uten å ta det nødvendige steget fra tanke til handling. For i møte med dagens trusselbilde er det ikke flere analyser vi først og fremst trenger, men viljen til å prioritere og gjennomføre noen større, litt «usexy» investeringer. 

Det krever politisk mot å velge beredskap foran synlige prosjekter

Hva er grunnen til at vi ikke er godt i gang med sentrale beredskapsløsninger, i motsetning til våre nordiske naboer? Kan det skyldes tryggheten vi opplever i en velferdsstat som alltid stiller opp, handler det om at NATO hittil har gitt oss sikkerhet, eller kan det rett og slett være av politisk unnfallenhet? 

Årsakene er trolig sammensatte, men det er velkjent at politikere som frir til lommeboka ofte er de mest populære. Vi som er voksne i dag, har vokst opp i takt med økonomisk vekst. Lønningene øker for hvert år, slik at vi kan kjøpe stadig mer. Årets ferietur bør ikke være dårligere enn fjorårets.

Dette kan fort oppleves som «rettigheter», men nye tider krever nye prioriteringer. Ikke minst krever det politisk mot å velge beredskap foran synlige prosjekter. 

Beredskap kan også være økonomisk gunstig

Investeringene som skal gjøres i Forsvaret, kan gi betydelige positive ringvirkninger i det sivile samfunnet dersom de utformes strategisk.

For eksempel kan store investeringer i transport, energi og kommunikasjon brukes både militært og sivilt. Veier, havner, flyplasser og jernbane som oppgraderes for militær mobilitet vil også gi bedre logistikk og næringsutvikling lokalt. 

Investeringer i digital infrastruktur og cybersikkerhet vil styrke både nasjonal sikkerhet og digitalisering i næringslivet. Energisystemer, for eksempel desentraliserte energiløsninger, vil øke samfunnets robusthet og bidra til grønn omstilling. Slik kan vi få økt produktivitet, regional utvikling og bedre beredskap også ved sivile kriser. 

Vi kan lære av Ukraina

Russlands angrepskrig mot Ukraina har vist hvor avgjørende logistikk og infrastruktur er for beredskapen – ofte mer enn selve våpensystemene. Den har også vist hvor viktig teknologisk utvikling er for at sivilsamfunnet fortsetter å fungere. 

Transport og infrastruktur er sårbare mål, og krigen viser hvor viktig det er å beskytte veier, jernbane, havner og broer. Å opprettholde flyt i transport selv under angrep er avgjørende.

Begge sider har aktivt forsøkt å angripe logistikk-knutepunkter og å ødelegge forsyningslinjer med missiler og droner, og vi ser at selv små angrep på logistikk kan gi store militære konsekvenser. Sivilbefolkningen kan også ha behov for å transporteres, og er derfor helt avhengig av pålitelig transportinfrastruktur. 

Ukraina har vist at krig ikke avgjøres av hvem som har flest våpen, men hvem som klarer å holde styrkene forsynt over tid, og sivilsamfunnet i gang. Det tar også tid å produsere og transportere utstyr.

Derfor må man ha beredskapslagre og strategier for egen produksjon klare på forhånd. I tillegg er Ukraina et av de klareste eksemplene på at forsvar i dag ofte er avhengig av alliert støtte og logistikk på tvers av landegrenser. 

Fra kunnskap til handling

Kunnskap må omsettes til beredskap i praksis. Vi må gå fra analyse til operativ effekt – ikke bare gjennom å produsere innsikt, men ved å gjøre den brukbar. Samtidig bør vi bygge opp kunnskapsberedskap over tid, gjennom utvikling av teknologi som kan benyttes både sivilt og militært. 

Et uavhengig forskingsinstitutt kan fungere som en «koblingsboks» i totalforsvaret; en brobygger mellom ulike sektorer, fagmiljøer og nivåer. Ved å kartlegge sårbarheter, strukturere fragmentert kunnskap og utvikle realistiske scenarioer, kan vi bidra til et helhetlig grunnlag for prioriteringer og tiltak.

Kritisk infrastruktur er et sentralt område i vårt arbeid. Vi kan avdekke sårbarheter i energi-, transport- og digitale systemer, og bidra til å utvikle mer pålitelige løsninger. 

Med vår industrikunnskap og kjennskap til private- og offentlige aktører, kan vi bidra til konkrete, sektorspesifikke anbefalinger basert på PSTs overordnede trusselvurdering. Ikke minst kan vi bidra til å styrke nasjonal motstandskraft gjennom mer resiliente verdikjeder og økt produksjons- og distribusjonskapasitet for livsnødvendige varer som legemidler og mat. 

Vi har råd, men har vi vilje?

Norge har råd til beredskap – og SINTEF og Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg bidrar gjerne til å gjøre samfunnet mer robust i dialog med myndigheter og beslutningstakere. 

Men sivil beredskap forutsetter planlegging og prioritering i fredstid – og det er nå! Vi utfordrer politikerne: Hvem tør å prioritere før handlingslammelsen blir et sikkerhetsproblem?

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen, og gjengis her med tillatelse.