Da Fiskeribladet nylig omtalte en sak der skipper og rederi fikk bøter for underrapportering av fangst, ble en velkjent utfordring igjen synlig. Alle er avhengige av at fangstdata er korrekte.
Likevel er rapportering fortsatt i stor grad basert på manuelle rutiner som både kan være tidskrevende og sårbare for feil.
Kanskje er tiden inne for å stille et annet spørsmål. Ikke hvordan vi kan kontrollere mer, men hvordan vi kan utforme systemer som gjør det enklere å rapportere riktig første gang, mens vi samtidig styrker tilliten mellom næring og myndigheter.
Dette var nettopp temaet da SINTEF og Fiskeridirektoratet, gjennom de europeiske prosjektene MarineGuardian og Infinifish, samlet fiskere, teknologileverandører, forvaltning og forskere til workshop tidligere i sommer.
Digitale løsninger
Målet var ikke å diskutere én bestemt teknologi, men hvilke forutsetninger som må være på plass dersom automatisk fangstregistrering og andre digitale løsninger skal bli en naturlig del av fremtidens fiskeri.
Vi tok utgangspunkt i et enkelt spørsmål: Dersom vi i 2040 ser for oss en tillitsbasert, bærekraftig og økonomisk lønnsom fiskerinæring – hvordan kom vi oss dit?
Deltakerne jobbet seg gjennom åtte sentrale drivere av endring i næringen. Regelverk, marked, teknologi, forskning, næringen selv, klimaendringer, tilgang til fiskefelt og – kanskje viktigst – sosiale forhold.
Den siste kategorien ble lagt til fordi teknologiske løsninger aldri innføres i et vakuum. De blir tatt i bruk av mennesker. Tillit, samarbeid, kompetanse og opplevd nytte av nye løsninger avgjør derfor ofte om en løsning faktisk tas i bruk – uavhengig av hvor godt den fungerer på papiret eller i laboratoriet.
Det mest interessante som kom frem i løpet av workshopen var at deltakerne sjelden snakket om sensorene og kameraer som ville måtte være om bord i båten når disse ble tatt i bruk.
Snakk om tillit
De snakket derimot mye om tillit. For hvem vil i dette scenariet eie dataene som kommer inn når man bruker disse nye teknologiene? Kan teknologien manipuleres? Hvem har tilgang til informasjonen?
Vil den brukes til læring og bedre forvaltning – eller først og fremst til kontroll og sanksjoner? Og hvilken rolle skal eventuelt Justervesenet ha når estimering til havs og veiing på land i økende grad erstattes av kamerabaserte systemer ombord? Dette er ikke først og fremst tekniske spørsmål. De handler om styring, ansvar og tillit.
For teknologi kan utvikles raskt. Men tillit tar lengre tid. Den bygges gjennom åpenhet, dialog og samarbeid mellom fiskere, myndigheter, teknologileverandører og forskere.
Skal innføring av nye teknologiske løsninger for fiskerinæringen – som automatisk fangstregistrering – bli en suksess i fremtiden, holder det ikke at den fungerer. Den må også oppleves som rettferdig, pålitelig og nyttig av dem som faktisk skal bruke den – og alle berørte må ha tillit til dataene de produserer. Det er nettopp her Norge har en unik mulighet.
Nytt EU-prosjekt
Gjennom EU-prosjektet EveryFish har europeiske forskningsmiljøer og næringen utviklet en rekke teknologier for automatisk fangstregistrering de siste fire årene. Prosjektet avsluttes i 2026, men teknologiutviklingen stopper ikke der.
Arbeidet videreføres allerede gjennom et annet EU prosjekt, OptiFish, hvor de videreutvikles og testes i kommersiell drift.
Og til høsten starter EU prosjektet DigiWaves, et nytt europeisk prosjekt som skal bygge videre på erfaringene fra både EveryFish og OptiFish, men ha et særlig fokus på digitalisering og automatisk fangstregistrering i den minste kystflåten.
Ambisjonen er større enn å utvikle enda flere kameraer, sensorer og algoritmer.
Prosjektet skal bygge videre på erfaringene fra EveryFish og OptiFish, harmonisere løsningene som allerede finnes, utvikle felles standarder og gjøre automatisk fangstregistrering enklere å ta i bruk på tvers av fiskerier, fartøy og land.
Blant partnerne er blant annet det norske selskapet Adigo, som videreutvikler CatchREG, et system for automatisk fangstregistrering som skal bidra til mer effektiv og presis dokumentasjon av fangst om bord i nettopp den minste kystflåten.
Det er lett å tenke at dette først og fremst handler om digitalisering. Jeg mener det handler minst like mye om hvordan vi ønsker å forvalte norske fiskerier i fremtiden.
For når vi lykkes, vil automatisk fangstregistrering gi langt mer enn bedre kontroll – for både fiskerinæringen, forvaltning og forskning. Den vil redusere rapporteringsbyrden om bord, gi mer presise bestandsdata, skape større tillit mellom næring og myndigheter og legge grunnlaget for mer fleksible og kunnskapsbaserte reguleringer.
Den kan også gi fiskerne raskere tilbakemeldinger om egen fangst og skape et bedre kunnskapsgrunnlag for både forskning og forvaltning. Den kan bidra til at dokumentasjon av fangst i større grad skjer der fisken faktisk tas opp av havet – ikke først når den kommer til kai.
Men dette skjer ikke av seg selv.
Krever gulrøtter
På workshopen i sommer var én konklusjon gjennomgående. Det var at innføring av ny teknologi krever gulrøtter, ikke bare pisk. Forskningskvoter, enklere rapportering, praktiske gevinster og tydelige fordeler for fiskerne ble trukket fram.
Like viktig var ønsket om å bli involvert tidlig i utviklingen. Teknologi som utvikles sammen med næringen, har langt større sjanse for å bli tatt i bruk enn teknologi som oppleves som noe som «kommer ovenfra».
Dette er kanskje den viktigste lærdommen fra workshopene våre – at teknologi ikke er noe som bare kan iverksettes. Den må tas i bruk. Og det skjer først når de som skal bruke løsningene opplever at de også har vært med på å forme utviklingen av dem.
Heldigvis finnes det arenaer hvor denne dialogen kan fortsette. I november arrangerer Fiskeridirektoratet det tredje internasjonale CatchID-symposiet i Trondheim.
Her møtes forskere, teknologileverandører, myndigheter og næringsaktører for å diskutere framtidens løsninger for dokumentasjon, sporbarhet og automatisk fangstregistrering.
Vil ha med fiskere
Mitt håp er at langt flere fiskere deltar denne gangen. Ikke fordi teknologien er ferdig utviklet, men nettopp fordi den ikke er det. For det er om bord i båten at teknologien skal fungere. Det er fiskerne som kjenner arbeidsdagen, sikkerheten, økonomien og de praktiske utfordringene. Ingen algoritme kan erstatte den erfaringen.
Norske fiskerier regnes blant verdens best forvaltede. Skal vi beholde den posisjonen i en stadig mer digital framtid, må vi investere like mye i mennesker og tillit som i kunstig intelligens og kameraer.
Som statsviter har jeg lenge vært opptatt av hvordan nye styringssystemer faktisk blir tatt i bruk. Erfaringen er den samme på tvers av sektorer - selv den beste teknologien får liten betydning dersom den ikke oppleves som nyttig, troverdig og legitim av de som skal ta den i bruk.
Derfor handler automatisk fangstregistrering ikke bare om kameraer og kunstig intelligens. Den handler også om hvordan vi utvikler regler, bygger tillit og involverer næringen i endringene. Da blir teknologi ikke først og fremst et kontrollverktøy, men et felles verktøy for en mer kunnskapsbasert og tillitsbasert fiskeriforvaltning.
Kronikken ble først publisert i Fiskeribladet.
