Psykisk helsevern: Kommunene i prioriteringsskvis

En kartlegging viser at flere kommuner enn før tilbyr lavterskeltilbud innen psykisk helse og rusarbeid for barn og unge. Samtidig viser undersøkelsen at det har blitt færre årsverk i tjenester rettet mot voksne.

–  Kommunene har omdisponert ressurser fra voksne, til barn og unge. Det er et økt fokus på forebygging, og det å begynne forebyggingen tidligere i folks liv, sier Solveig Osborg Ose.

Hun er seniorforsker ved SINTEF og ansvarlig for rapporten Kommunalt psykisk helse- og rusarbeid (IS-24/8) som SINTEF utarbeider hvert år på oppdrag for Helsedirektoratet.

Rapporten for 2025 viser at 72 prosent av kommunene oppgir å ha egen tverrfaglig psykisk helsetjeneste for barn og unge, mot 55 prosent året før.

–  Årsverksinnsatsen på både helsestasjon og i skolehelsevesenet går ned, samtidig som innsatsen på lavterskeltilbud øker. Kommunene omdisponerer årsverk, heller enn å styrke tjenestene med flere ressurser, sier Ose.

Ikke nok boliger til de som sliter mest

Samtidig som at det satses mer på forebygging og barn og unge, melder en stor andel av kommunene (87 prosent) at de har utfordringer med å skaffe boliger tilpasset ROP-pasienter. Dette er mennesker som både har rusmiddelproblemer og psykiske lidelser.

–  Det å ha en stabil bosituasjon har mye å si for hvor godt disse menneskene klarer seg. Stabilitet er en viktig faktor for forbedring av både sykdom og symptomer.

«Noen få kommuner oppgir at målgruppen prioriteres i boligsosiale handlingsplaner og at de har tro på at bosituasjon til målgruppen vil bli bedre, men de aller fleste, inkludert alle bydelene i Oslo, oppgir betydelige utfordringer med dagens boligsituasjon», skriver Ose i rapporten.

Solveig Osberg Ose er seniorforsker i SINTEF. Foto: Karoline Ravndal Lorentzen VIS MER

–  Det å ha en stabil bosituasjon har mye å si for hvor godt disse menneskene klarer seg. Stabilitet er en viktig faktor for forbedring av både sykdom og symptomer. Vi snakker om bosituasjonen for de aller mest sårbare blant oss, sier hun til Gemini.

Riksrevisjonen har tidligere påpekt at myndighetene ikke har sørget for at personer med psykisk lidelse kombinert med ruslidelse får den hjelpen de trenger, og at uten bolig forsvinner grunnlaget for stabilisering og behandling for ROP-pasienter.

–  Våre funn er helt i samsvar med Riksrevisjonens funn, sier Ose.

Mange trenger hjelp til å leve med lidelser de allerede har

Hun peker på dårlig kommuneøkonomi som årsak til at tjenesten ikke får den utviklingen som behøves. Samtidig advarer Ose mot konsekvensene hvis kommunene må velge mellom ulike målgrupper for det psykiske helsearbeidet.

–  Kommunene står i en umulig skvis, og det hadde kanskje sett enda verre ut om vi ikke hadde hatt en nasjonal satsing på psykisk helse. Det gjør kanskje at mange politikere prøver å skjerme denne sektoren. Men man skal være klar over at det er to veldig ulike grupper vi snakker om, sier Ose.

• Les også: Boligen er viktig for helsa til psykisk syke 

Bildet av denne kommunale boligen er hentet fra en SINTEF-rapport om boliger for mennesker med psykisk sykdom. Her har beboeren lagt stor vekt på å få det hyggelig. Foto: Eli Støa, NTNU VIS MER

For mens lavterskeltilbud til både voksne og barn handler om å forebygge «lettere» lidelser som angst og depresjoner, vil pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer først og fremst ha behov for hjelp til å klare å leve med lidelsene de har.

Kan føre til kriminalitet og vold

–  For barn og unge er det riktig å tenke forebygging. Man vil prøve å komme tidlig inn og hindre at de utvikler store problemer i livene sine. Men for de med alvorlige lidelser, er det snakk om livskvalitet når spesialisthelsetjenesten ikke har mer å by på.

–  Med dårlig kommuneøkonomi er det fare for at det blir for lite hjelp til de med de mest alvorlige lidelsene. Da risikerer man at livene deres forverrer seg, og man ender kanskje opp med kriminell virksomhet og vold.

– Begge deler er riktige. Men for en kommune med dårlig økonomi blir det vanskelig å prioritere lavterskeltilbud til de som har litt problemer, og samtidig gi et omfattende tilbud til de med alvorlige problemer. Det er et kjempestort dilemma som kommunene står i, sier Ose.

Samtidig peker hun på at man ikke kan la alvorlig psykisk syke mennesker bli overlatt til seg selv.

–  Med dårlig kommuneøkonomi er det fare for at det blir for lite hjelp til de med de mest alvorlige lidelsene. Da risikerer man at livene deres forverrer seg, og man ender kanskje opp med kriminell virksomhet og vold. Det utgjør en risiko for samfunnet, sier Ose.