Den 17. januar trådte BBNJ-traktaten offisielt i kraft. Dette er FNs nye globale avtale for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i havområdene utenfor nasjonal jurisdiksjon – områder ingen stat eier. Internasjonalt farvann.
Områder som i dag, når det gjelder fiskeri, forvaltes av regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner (RFMOer) og nasjonale myndigheter i multilaterale forhandlinger.
Selv om BBNJ-avtalen – som det tok over 20 år å forhandle frem – ikke på noen måte regulerer fiskerivirksomhet i disse områdene direkte, vil jeg likevel argumentere for at den vil være avhengig av fiskerinæringen.
Felles rammeverk
For når verdens land har vedtatt et felles rammeverk for å forvalte den delen av havet som ingen eier, starter arbeidet med å omsette ambisjonene i praksis. Og det arbeidet kan ikke gjøres uten data fra havet.
Data alle har tillit til. Data fiskerinæringen kan bidra med. Fiskeriavhengige data - fra loggbøker, fangstleveranser – og fremover - automatisk fangstregistrering.
For når BBNJ-avtalen nå har trådt i kraft, er det ikke målstreken vi har passert – det er startstreken.
Og denne starten skjer i et politisk urolig landskap, der flere store hav- og miljøprosesser løper parallelt, samtidig som den geopolitiske usikkerheten er større enn ønskelig og kravene til næringslivet øker.
Faktisk peker den ferske IPBES-rapporten om næringsliv og naturmangfold på at tap av natur er en økende systemisk risiko for næringslivet. Den identifiserer også mangel på pålitelige data som en hovedutfordring for å stanse tapet.
For fiskerinæringen, som er direkte avhengig av velfungerende økosystemer, gjør dette behovet for bedre dokumentasjon og datagrunnlag enda tydeligere. Og deres rolle i å bidra med dataen som behøves enda viktigere.
Mål om et sunt hav
Norge har også forpliktet seg til det globale Kunming–Montreal-rammeverket for vern og bærekraftig bruk av naturmangfold (Naturavtalen) siden 2022.
EUs Ocean Pact fra 2025 – Havpakten – vil forme EUs havpolitikk på en måte Norge i praksis vil måtte forholde seg til, særlig innen fiskeri, miljø og havdata.
Denne skal institusjonaliseres gjennom en Ocean Act i 2027, og vil samle europeisk havpolitikk rundt mål om et sunt hav, en bærekraftig blå økonomi og et bedre kunnskapsgrunnlag.
Felles for alle disse strategiene og målene i havpakten er én grunnleggende forutsetning: at vi faktisk vet hva som skjer i havet. Data.
BBNJ-avtalen legger heldigvis stor vekt på koordinering på tvers av sektorer, og forplikter land til å samarbeide og konsultere bredt når nye tiltak utvikles – som områdebaserte forvaltningstiltak og miljøkonsekvensutredninger.
Det betyr at fiskeriforvaltningen og næringens kunnskap, data og erfaringer vil være høyst relevante i prosessene som nå bygges opp.
Har viktig kompetanse
FAO har også vært tydelig på at fiskerisektoren sitter på nøkkelkompetanse som er helt sentral for å lykkes med implementeringen av BBNJ-avtalen, nettopp fordi behovet for data, koordinering og kapasitetsbygging vil øke i takt med tap av natur og behov for mer kunnskap for å kunne verne områder på en effektiv måte.
Dette er særlig relevant for den norske fiskerinæringen. Vi er en stor havnasjon og var svært aktive under forhandlingene frem mot at avtalen ble vedtatt i New York i 2023, og vi ratifiserte den i 2025.
Norske myndigheter, forskningsmiljøer og næringsaktører spiller også sentrale roller i mange regionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner som vil komme til å måtte – og ville - samarbeide med BBNJ sekretariatet.
Bidra med data
For fiskeriene betyr dette at fangstdata vil få en enda viktigere – og bredere - rolle enn tidligere. Det handler ikke lenger bare om kvoter og kontroll, men om å bidra med data som kan hjelpe oss å forstå den samlede påvirkningen ulike næringer har på økosystemene.
Dataene vil kunne bidra til bedre miljøkonsekvensutredninger. Og til å kunne faktisk vurdere realistiske – og tidsbegrensede – forvaltnings- og vernetiltak i havet.
Utviklingen av automatiserte og standardiserte løsninger for fangstregistrering vil derfor bli stadig viktigere.
Ikke for å legge nye byrder på næringen, men for å gjøre rapporteringen mer presis, mindre tidkrevende og mer nyttig – både for fiskerne selv og også for forvaltningen og forskerne.
Bidrar med kunnskap
Når data fra havet kan samles inn én gang og brukes til flere formål, styrkes både effektiviteten og legitimiteten i datainnsamlingen – og næringen vil kunne bidra med mer kunnskap om havet enn det som er mulig i dag.
EU-prosjektet EveryFish, koordinert av SINTEF Ocean og i samarbeid med Fiskeridirektoratet og deres Fangst ID prosjekt, har i flere år jobbet med å utvikle og koordinere kunnskapen nettopp rundt slike løsninger for automatisk fangstrapportering.
Forskerne har gjennom de siste tre årene hatt omfattende dialog med fiskere om både utfordringer og muligheter rundt disse. Målet er høyere datakvalitet og mindre manuelt arbeid om bord.
I den avsluttende fasen prosjektet nå går inn i, handler det i økende grad om demonstrasjon, implementering og faktisk bruk – slik at fiskerne kan bidra til at Norge når sine forpliktelser for de store globale og regionale avtalene vi påvirkes av.
Det er nettopp slike løsninger som vil være nødvendige for å omsette ambisjonene i BBNJ-avtalen, Naturavtalen og Ocean Pact til praktisk forvaltning – og til gode løsninger for både næringen, forvaltningen og forskningen.
Avtaler alene forvalter ikke havet. Det gjør mennesker. Og når de støttes av kunnskap, data og verktøy som fungerer i praksis, kan vi faktisk nå de målene vi har satt oss.
And so it begins.
