Til hovedinnhold
Norsk English

Styrer båter og droner 180 km unna så fiskere kan finne raudåte

Rabea Rogge og Muriel Dunn foran skjermene på  Trondhjem biologiske stasjon.
Rabea Rogge og Muriel Dunn leter etter raudåte utenfor Frøya mens de sitter foran skjermene på Trondhjems Biologiske Stasjon. Foto: Henriette Louise Krogness/SINTEF
Raudåte i tette stimer kan sees fra verdensrommet, men tradisjonelle fiskemetoder er ikke egnet for å lokalisere og høste raudåte. Nå jobber innovasjonssenteret SFI Harvest med å utvikle kartleggingsmetoder som gjør det lettere å finne raudåte.

Norske fiskere har lov til å hente opp 254 000 tonn raudåte årlig. Likevel er det under en prosent som hentes opp. Noe av årsaken skyldes manglende kartlegging, det er rett og slett for usikkert og dyrt å lete etter raudåte på måfå.

- De fleste fiskefeltene i Norge er kartlagt ut fra årevis med erfaring. Det er ikke raudåte. Derfor utvikler vi i senteret nye metoder for å kartlegge denne lavtrofiske arten. Tradisjonelt fiske skjer ved bruk av ekkolodd på skipsskrogene. Det fungerer ikke godt i jakta på raudåte, sier senterleder for SFI Harvest og forskningssjef i SINTEF Ocean, Ingunn Marie Holmen.

Derfor sitter nå forskere fra SINTEF og NTNU på kontrollrommet på Trondhjem Biologiske Stasjon og styrer ubemannede farkoster 180 kilometer unna. Undervannsdronen LAUV, Light autonomous underwater vehicle og båten Grethe leter etter raudåte ved Mausund utenfor Frøya. I tillegg flyr et fly med høyteknologisk kamera også rundt på leting etter ansamlinger med små, rekelignende dyreplankton.

Raudåte i mikroskop og raudåte i rør.
Raudåten er liten, med ved hjelp av mikroskop ser vi den rekelignende formen.

- Det er unikt at så mange stipendiater sitter i et kontrollrom og får prøve å trene under reelle forhold, sier professor i marin teknikk ved NTNU, Martin Ludvigsen.

Som resten av rommet blir både han og Holmen også engasjerte når det dukker opp raudåte på ekkoloddbildene fra Mausund. 

Ingunn Holmen og Martin Ludvigsen
Samarbeidet mellom SINTEF og NTNU er gull verdt, forteller Holmen og Ludvigsen. Foto: Henriette Louise Krogness/SINTEF

Senteret tester og utvikler nye metoder ved hjelp av satellitter, modeller, fly og ubemannede, eller autonome, båter og droner.

- Hvis vi klarer å effektivisere letingen vil CO2- utslippene gå ned både under leting og selve fiske, sier Holmen.

For det er ikke bare for en fiskebåt å dra på leting. Raudåtene er ytterst små, bare noen millimeter store, så fiskerne må dra finmaskede garn etter seg skal de fange dem. Det er tyngre for båten å dra, og dermed øker drivstoffbruken og CO2-utslippene.

Hvorfor trenger vi raudåtefangst?

Raudåte inneholder mye omega-3, og det er et uttalt ønske fra norske myndigheter om å utnytte flere ressurser fra havet som mat direkte til oss mennesker, og som fôringrediens til for eksempel oppdrettsnæringen.

Raudåte fungere allerede veldig godt i helsekost, og som tilsetning i mat til yngel. Oppdrettsyngel spiser faktisk mer når foret er tilsatt raudåte.

Men, raudåtesesongen er relativt kort, og næringa har lite erfaring med hvor de beste fangstområdene er. Derfor fortsetter forskerne og stipendiatene det møysommelige arbeidet med å dokumentere og videreutvikle modeller som kan forutsi planktonets bevegelser og bidra til bedre forutsigbarhet for de som skal hente opp fangsten.

Men, selv om dronene og båtene fjernstyres fra Trondheim er det også forskere på Mausund. For å fjernstyre dronen opp på land lar seg ikke gjøre helt enda. Og skulle utstyret trenge justeringer eller lading, ja da må det fortsatt menneskehender til. 

Kontaktperson