Denne fagartikkelen ble først publisert i Rapport nr. 24-2025 fra Samfunnsøkonomisk Analyse AS: Produktivitetsutviklingen i Norge nå og i framtiden.
Empiriske studier over mange tiår har slått fast at evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og teknologi er nøkkelen til omstilling og økt konkurransekraft i eksisterende næringer og bedrifter, samtidig som det legger grunnlag for fremvekst av nye1. Det er liten grunn til å tro at dette ikke vil være gjeldende også i den betydelige omstillingen norsk økonomi og norsk næringsliv etter hvert skal igjennom. Til tross for Norges unike situasjon med en høy forventet avkastning på oljeformuen og verdifulle naturressurser, vil det være nødvendig å sikre langsiktig konkurranseevne i norsk næringsliv gjennom å utvikle og vedlikeholde kunnskapsmessige fortrinn, gjerne koblet til fortrinn fra naturens side. Vår vurdering er at sterke norske forsknings- og kunnskapsmiljøer og et godt utviklet internasjonalt kunnskapssamarbeid vil stå sentralt i dette arbeidet.
I denne sammenheng er det bekymringsfullt at offentlig statistikk viser at norske bedrifter samarbeider stadig mindre med norske forskningsmiljøer, og kjøper stadig mindre FOU-tjenester av både norske og utenlandske forskningsmiljøer. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i at rask innovasjonsspredning er viktig for et lands produktivitetsutvikling. Fra vårt utsiktspunkt i SINTEF er det da naturlig å gå nærmere inn på den rollen norske teknisk industrielle forskningsinstitutter har spilt i utviklingen av norske bedrifter og næringer siden opprettelsen rundt 1950. Vi peker deretter på en del utviklingstrekk som vi mener bør bekymre oss alle, og som vi som land kan og må agere på. Ikke minst dersom vi skal makte overgangen fra en oljeøkonomi til en kunnskapsøkonomi, og sikre nødvendig omstilling og fortsatt tilstrekkelig produktivitetsvekst i norske bedrifter. Avslutningsvis tar vi også for oss den parallelle problemstillingen rundt nødvendig omstilling av Norges store offentlige sektor. Også her er betydelig nytenkning og innovasjon i politikk, styring og organisering helt nødvendig, og heldigvis mulig.
FoU i en liten, åpen økonomi
Norge er en liten økonomi, og har naturlig nok ikke kapasitet til å ligge teknologisk i front innenfor alle sektorer eller næringer. Det største potensialet for omstilling og produktivitetsvekst for Norge ligger derfor i å lære av miljøer i andre land gjennom såkalt teknologiadopsjon. SINTEFs erfaring fra samarbeid med mange tusen kunder gjennom 75 år er at bedrifter trenger høy, og i mange tilfeller forskningsbasert, kompetanse for å ha kapasitet til å absorbere avansert ny teknologi. Slik teknologiabsorbsjon skjer ofte i et aktivt forskningssamarbeid med andre bedrifter, og med universiteter og forskningsinstitutter i inn- og utland.
Dersom Norge og norske bedrifter skal dra nytte av den forsknings- og teknologiutviklingen som skjer internasjonalt, kreves et tilstrekkelig høyt kunnskaps- og kompetansenivå, og mekanismer som tilgjengeliggjør denne kompetansen til dem som trenger den. For en bedrift betyr dette at den enten må ha egen teknologi-/FoU-aktivitet eller samarbeid med forskningsmiljøer for å holde tritt med den teknologiske utviklingen internasjonalt. Som nasjon forutsetter dette at vi i Norge har et så høyt kunnskapsnivå og egen forskningsaktivitet, at norske aktører kan være attraktive partnere i et stadig mer kravstort internasjonalt forskningssamarbeid.
Selv om mye innovasjon i våre dager bygger på nye gjennombrudd innenfor muliggjørende, generiske teknologier, er FoU-aktivitet og teknologiutvikling likevel ofte sektor- eller næringsspesifikk. Så selv om Norge ikke kan være i front på alle områder, vil vi kunne oppnå teknologisk lederskap i næringer og nisjer der vi har fortrinn. Dette er situasjonen innenfor de næringene som ligger øverst på den norske eksportstatistikken. Her er sterke kunnskapsfortrinn bygget opp over tid i det vi kaller «innovasjonsøkosystem», gjennom samarbeid mellom problemeiere, løsningsleverandører og ulike forskningsmiljøer, ofte i samspill med offentlige myndigheter og investorer.
Ved overgang fra en oljeøkonomi til en kunnskapsøkonomi må økonomien omstilles gjennom innovasjon og næringsdynamikk. Næringsdynamikk er prosessen der ressurser flyttes mellom bedrifter og næringer, slik at lite produktive virksomheter legges ned og produktive virksomheter kan vokse. Dersom dette skal skje må det være gode rammebetingelser for god og rask spredning av ny kunnskap og teknologi (les innovasjonsspredning), tilstrekkelig oppstart av nye virksomheter, videreutvikling av eksisterende, og nedleggelse av lite produktive bedrifter.
Rask innovasjonsspredning er altså viktig for produktivitetsutviklingen, og dette skjer ved at teknologi og løsninger i de mest innovative forskningsmiljøene og bedriftene gjøres tilgjengelig for andre bedrifter. Både ifølge OECD2 og den såkalte Draghi-rapporten3 er en sentral årsak til lav produktivitetsvekst i Europa det siste tiåret tregere spredning av innovasjoner enn hva som har vært tilfellet i konkurrerende regioner. I sistnevnte rapport påpekes det at Europas fallende produktivitet skyldes at Europa sitter fast i en statisk næringsstruktur, er spesialisert innenfor modne teknologier hvor potensialet for betydelige teknologiske gjennombrudd er begrenset, i tillegg til at europeiske selskaper investerer mindre i forskning og innovasjon enn selskaper i for eksempel USA. Tiltak for å øke hastigheten i innovasjonsspredningen fremheves derfor som et meget viktig grep for økt produktivitetsvekst.
Forskningsinstitutter har vært viktig for produktivitetsvekst og omstilling i norsk næringsliv
Kunnskapsflyt mellom utdannings- og forskningssystemet og næringslivet er med andre ord avgjørende for produktiviteten i en økonomi. Den viktigste kanalen for slik kunnskapsflyt er kandidatene som bringer kunnskapsfronten fra universitetene ut i bedriftene og offentlige virksomheter. Forskningssamarbeid og kommersialisering av forskningsresultater har imidlertid også betydning, spesielt for store bedrifter og for såkalte høyteknologibedrifter.
Med SINTEF som utgangpunkt er det akkurat i år naturlig for oss å skue litt i bakspeilet, og vie oppmerksomhet til det faktum at Norge etter andre verdenskrig valgte å satse tungt på teknologisk modernisering gjennom etablering av egne teknisk-industrielle forskningsinstitutter for å drive anvendt forskning – og på den måten bidra til å styrke norsk næringslivs innovasjons- og konkurranseevne. To viktige institutter ble grunnlagt i 1950: Sentralinstitutt for industriell forskning (SI) i Oslo og SINTEF (Selskapet for industriell og teknisk forskning) ved NTH i Trondheim. Disse to og flere andre er senere fusjonert, og sammen med senere etablerte institutter som Institutt for energiteknikk (IFE) (tidligere Institutt for atomenergi, opprettet 1948-1953) og Norges Geotekniske Institutt (NGI) (opprettet 1953), har disse gjennom flere tiår vært sentrale bærebjelker for anvendt forskning og utvikling i Norge.
Samlet har disse forskningsinstituttene tilbudt en forsknings- og kunnskapsinfrastruktur hvor bedrifter og offentlige aktører har fått, og fortsatt får, rask tilgang til kompetanse og spesialisert utstyr og laboratorier som den enkelte bruker verken har kapasitet til å utvikle eller råd til å holde seg selv med4. Dette har vært ansett som viktig i et land med en meget stor andel små og mellomstore bedrifter. På mange områder har også disse forskningsinstituttene fungert som brobyggere mellom akademia og industri, noe som er spesielt viktig i et land med få store bedrifter med egne FoU-avdelinger.
Oppbyggingen og videreutvikling av den norske oljenæringen fra 1970-tallet og utover medførte et kraftig oppsving for disse forskningsinstituttene. Store teknologiske utfordringer, kombinert med rikelig finansiering og etterspørsel, gjorde 1970- og 1980-årene til en “gullalder”. Instituttsektoren utviklet i denne perioden seg til den største FoU-sektoren i Norge, noe som absolutt ikke er tilfelle i dag5. Historikere som har studert SINTEFs første 75 år6 peker interessant nok også på den betydelige utvekslingen av kunnskap som skjedde mellom den da store forskningsinnsatsen innenfor datateknologi, i stor grad drevet frem av Televerket som kunde, og utviklingen av en svært konkurransedyktig norsk leverandørindustri innenfor olje.
Instituttenes særegne rolle i det norske forskningssystemet er at de i all hovedsak har vært etterspørselsdrevet, enten etterspørselen har kommet til uttrykk i offentlige utlysninger eller i direkte oppdrag og kjøp fra næringsliv og offentlige aktører. Dette har bidratt til at forskningsresultatene, både de som er privat og de som er offentlig finansiert, raskt blir tatt i bruk. Samtidig sikrer både offentlig finansiert forskningssamarbeid7 og den rene oppdragsvirksomheten at ny kunnskap, teknologi og løsninger spres til flere bedrifter, bransjer og sektorer gjennom gjenbruk av generisk kunnskap.
SINTEF er i dag det største uavhengige forskningsinstituttet i Norge og blant de største i Europa. Vi utfører forsknings- og innovasjonsprosjekter for og i samarbeid med etablerte norske bedrifter, men også nye teknologibaserte vekstbedrifter og aktører innenfor offentlig forvaltning. Hovedvekten ligger på anvendt forskning. Vi tilbyr verdensledende laboratorie- og testanlegg, med tilhørende spesialistkompetanse, innenfor en stor bredde av teknologiområder. Disse benyttes både til forskning, men også til oppdrag knyttet til teknologiverifikasjon og utvikling av prototyper. Vi samarbeider med en rekke forskningspartnere i inn- og utland, ikke minst NTNU, og er den klart største norske aktøren i EUs forskningsprogrammer8.
I tillegg har over tid kommersialisering av offentlig finansierte forskningsresultater ved oppstart av helt nye selskaper blitt en stadig mer integrert del av SINTEFs kjernevirksomhet9. Vi har også, over tid og sammen med andre private, finansielle aktører, opprettet en rekke investeringsfond som bidrar med kapital inn i disse selskapene10. Dette er en annen måte å sikre at ny kunnskap og teknologi raskt tas i bruk på, og som på sikt bidrar til nødvendig næringsdynamikk.
Gjennom en betydelig faglig og tematisk bredde har SINTEF med andre ord over flere tiår bidratt til økt produktivitet i en rekke bransjer. Det spenner fra å bidra til å løse de største økonomiske og miljømessige utfordringene for konkurransedyktig produksjon av norsk olje og gass, via raskere utviklingssykluser i bygge- og verftsindustrien, energieffektivisering i prosessindustrien, automatisering offshore, til nye industrier innenfor mikroelektronikk, medisinsk utstyr og fornybar energi. SINTEFs historie er, sett fra vårt ståsted, en historie om gjennombrudd som har endret norsk næringsliv, økt produktiviteten og styrket konkurransekraften.
Tidslinje: 75 år med teknologi for et bedre samfunn
Konkrete eksempler på SINTEFs samarbeid med norske bedrifter og offentlige aktører
I dag har SINTEF om lag 2200 ansatte, og gjennomfører årlig om lag 6300 prosjekter for 3300 kunder.
Ett eksempel på et forskningssamarbeid med produktivitetsgevinst er SINTEFs arbeid med laser- og laserhybridsveising av store stålbruer for Statens vegvesen. Mens tradisjonell lysbuesveising krever mange sveiseomløp, kan laserhybridsveising gjøre jobben i én operasjon. Et slikt teknologiskifte kan øke produksjonshastigheten med en faktor 10-20. Metoden åpner for prefabrikasjon innendørs, færre feltoperasjoner og mindre behov for å frakte moduler fra Asia, noe som i henhold til Statens vegvesen kan gjøre de største bruene 0,5-1,5 mrd. kroner rimeligere. Samtidig reduseres CO₂-avtrykket. Dette er målrettet kunnskaps- og teknologiutvikling som bidrar til økt produktivitet, ikke bare for produksjon av bruer, men potensielt også for skip, vindmøller og oljeinstallasjoner. Slike forbedringer styrker konkurranseevnen og frigjør midler til samfunnets øvrige behov.
Et annet eksempel er selskapet Zivid som i 2015 ble etablert som et spin-off selskap fra SINTEF. Gründerne av selskapet hadde jobbet femten år som forskere i SINTEF innenfor bildeanalyse, optiske sensorer og maskinsyn, i et miljø som bl.a. har utviklet banebrytende løsninger for kvalitetssortering av fisk, pantemaskiner, medisinske sensorer med mer. Zivids produkt er et svært avansert 3D-videokamera, og virksomheten er i dag en globalt ledende eksportbedrift innen såkalte industrielle 3D-maskinsynskameraer og programvare for industriell robotikk. Produktene brukes i dag av kunder over hele verden innenfor automatisert produksjon, lagerautomatisering og logistikk, og har muliggjort mye større grad av automatisering og robotisering av manuelle oppgaver i et bredt spekter av næringer.
I tråd med visjonen «Teknologi for et bedre samfunn» har SINTEF ledet an i utvikling av ny kunnskap og teknologi innen fornybar energi og miljø. Bl.a. var våre forskere delaktige i unnfangelsen av den viktige omleggingen til klimavennlige kjølemedier i dagligvarebransjen, konseptet CO₂-fangst og lagring og i verdens første flytende havvindmølle. Vi deltok også i byggingen av LNG-anlegget ved Snøhvit og på Ormen Lange-feltet med ny gassteknologi, noe som har gitt norsk industri et forsprang innen grønne teknologier.
Norske bedrifters samarbeid med forskningsinstitusjoner i inn- og utland avtar samtidig som forskning utgjør en avtakende andel av deres FoU-virksomhet
Evnen til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og teknologi er altså helt sentral for økt produktivitet og nødvendig omstilling i eksisterende næringer og bedrifter. Omstilling til et mer kunnskaps- og forskningsintensivt næringsliv har da også vært et tydelig politisk mål i Norge de siste 20 årene.
Mange har derfor gledet seg over en positiv utvikling i næringslivets rapporterte FoU-aktiviteter det siste tiåret, etter mange år med liten eller ingen vekst11. Men til tross for dette investerer fortsatt norske bedrifter samlet mindre i FoU enn gjennomsnittet i OECD, og vesentlig mindre enn næringslivet i land vi gjerne ønsker å sammenligne oss med. I tillegg ser vi at forskningsaktivitetene utgjør en fallende andel av norske bedrifters rapporterte FoU-aktiviteter. Deres FoU består i hovedsak av såkalte utviklingsaktiviteter, og det er altså denne andelen som er økende12.
Den klart største veksten i næringslivets FoU-aktivitet det siste tiåret finner vi innenfor de såkalte tjenestenæringene, særlig knyttet til IT- og kunnskapsintensive tjenester13. De største bedriftene i Norge, de med over 500 ansatte, har de siste 10 -15 årene hatt en meget svak realvekst i egen FoU14. Når vi vet at vekst i store kunnskapsintensive foretak er en viktig driver for produktivitetsvekst i mange land, bør kanskje manglende vekst i slike foretak i Norge gi grunn til bekymring.
Samtidig som næringslivets egen FoU-innsats øker, rapporterer bedriftene samlet et betydelig fall i kjøp fra forskningsinstitusjoner i inn- og utland. Kjøp av tjenester innen eget konsern har imidlertid økt tilsvarende, og her med størst vekst i kjøp fra andre selskaper i eget konsern i utlandet. Slik bedrifts- og konsernintern FoU-virksomhet kan man anta har begrenset spredningseffekt til øvrig norsk næringsliv.
Det kan dermed se ut som om norske bedrifter relativt sett, til tross for vekst i egen rapportert FoU-aktivitet, de siste tiårene har redusert sine investeringer i den typen FoU som kan gi den enkelte virksomhet viktige kunnskaps- og teknologigjennombrudd og fremtidige kunnskaps- og konkurransefortrinn. Bedriftene har også relativt sett redusert sitt samarbeid med både norske og utenlandske forskningsmiljøer som kunne gitt dem tilgang til teknologi og kompetanse i internasjonal front. Det ser dermed ut som vi har hatt en utvikling i motsatt retning av hva Draghi mener Europa trenger.
Blant de virksomhetene som satser på forskning finner vi imidlertid mange spennende FoU-intensive bedrifter, både små og større, som basert på ny kunnskap og teknologi bygger ny virksomhet og omstiller eksisterende bedrifter. Denne delen av norsk næringsliv møter SINTEF hver dag. Vi observerer stor interesse for forskningssamarbeid hos våre kunder, men erfarer at bedriftene i økende grad anser offentlige tilskudd som nødvendige for å håndtere sine tyngre FoU-utfordringer. Det har de senere årene vært en betydelig økning i antall søknader til offentlige forskningsprogrammer fra næringslivet som i dag presser innvilgelsesraten i de relevante virkemidlene ned på et historisk lavt nivå15.
Utvikling i næringsrettet FoU-politikk og virkemiddelbruk
I regjeringens reviderte Langtidsplan for forskning og høyere utdanning16, og påfølgende strategi med mål om å heve næringslivets FoU-innsats, understrekes igjen behovet for å utvikle et mer kunnskapsbasert næringsliv. Fortsatt med en målsetting om at næringslivets investeringer i FoU skal nærme seg 2 prosent av BNP innen 2030.
Tidligere analyser17 viser at FoU-nivået per næring i Norge ikke avviker vesentlig fra nivået i tilsvarende næringer i andre land. Målet har derfor ikke primært vært å øke FoU-aktiviteten i hver enkelt bedrift og hver enkelt næring, men over tid å bidra til en endring i den norske næringsstrukturen. Men går utviklingen rett vei? Svaret er trolig nei: I en artikkel utarbeidet av SBB18 konkluderer de med at norsk «FoU-politikk ikke har lyktes med å få til omstilling av ressurser (primært ansatte) fra lav- til høyintensive næringer med hensyn til FoU.»
Paradoksalt nok ser vi at i perioden 2009-2019 økte den offentlige støtten til næringslivets FoU-aktivitet i Norge kraftig. Vi finner i denne perioden nær en dobling i offentlige tilskudd til næringslivets FoUoI-aktivitet, samtidig som næringslivets egenutførte FoU kun økte med snaut 50 prosent. På tross av denne kraftige økningen i den offentlige støtten er målet om 2 prosent FoU-innsats (av BNP) finansiert av næringslivet nesten like fjernt i dag som for 20 år siden. Det kan selvfølgelig, helt eller delvis, skyldes helt andre forhold enn de offentlige tilskuddsordningene, men vi mener likevel det er all grunn til også å reflektere over utviklingen og innretningen i disse.
En rekke ulike typer offentlige tilskudd har vært benyttet for å øke næringslivets FoU-innsats. Noen har i denne perioden vokst kraftig, mens andre har hatt minimal vekst. Dersom vi ser bort fra perioden etter 2020 (hvor FoU-statistikken er sterkt preget av pandemirelaterte tiltak), har veksten siden 2009 primært kommet gjennom den rettighetsbaserte ordningen Skattefunn19. Tilskudd gjennom Forskningsrådet, som i realiteten er den aktøren som gir støtte til grundig faglig vurderte samarbeidsprosjekter mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner, viser praktisk talt ingen vekst i samme periode. Forskningsrådets relative rolle når det gjelder støtte til næringslivets FoU-aktiviteter har i denne perioden altså blitt betydelig svekket. De siste 20 årene har Forskningsrådet også fjernet krav til at næringslivet må samarbeide med forskningsinstitusjoner (og dermed bidra til kompetanseoppbygging som gjennom spredning kan komme andre til del) som betingelse for å få tildelt offentlige forskningsmidler. Samtidig er krav til finansiering fra tilskuddsmottaker i økende grad blitt erstattet med krav til dokumentert egeninnsats.
Summen av dette er at enkeltbedriftenes behov og prioriteringer over tid har fått en markant økt innflytelse på den næringsrettede forskningspolitikken i Norge, ikke bare knyttet til hvordan offentlige FoU-tilskudd anvendes i næringslivet, men også knyttet til hvordan tilskudd til de næringsrettede forskningsinstituttene anvendes. I dag er nær sagt alle slike FoU-prosjekter med offentlig medfinansiering i realiteten fri for krav om samarbeid med forskningsinstitusjoner, og en stor andel av de offentlige tilskuddene støtter opp under bedriftenes utviklingsaktiviteter. Dette begrunnes ofte i at hver enkelt mottakende bedrift har best kjennskap til hvordan midlene bør brukes for å optimalisere sin egen virksomhet. Dette er det liten grunn til å tvile på. Men spørsmålet er om denne tilnærmingen gir ønsket næringsdynamikk og teknologiadopsjon? Burde ikke offentlige tilskudd til FoU i næringslivet ha et formål som strekker seg utover å redusere risikoen og/eller øke lønnsomheten for den enkelte, eksisterende bedrift? Er summen av disse bedriftens enkeltbeslutninger det som over tid sikrer landet omstilling til en mer hensiktsmessig næringsstruktur i en usikker fremtid?
Her tror vi det er behov for en reell diskusjon, og vi vil driste oss til en påstand om at et betydelig økt samarbeid i det norske forskningssystemet er nødvendig for at resultater av forskning raskt skal kunne tas i bruk (les innovasjonsspredning) og muliggjøre produktivitetsvekst og nødvendig omstilling. Samarbeidet virker nå å være på et for lavt nivå, noe som trolig medfører innlåsing av resultater av offentlig finansiert FoU i den enkelte bedrift. Dette gir i neste omgang etter all sannsynlighet en for lav samfunnsøkonomisk avkastning av den offentlige støtten.
Vil norske forskningsinstitutter fortsatt være viktige for produktivitetsvekst og omstilling?
Bidraget til stadig utvikling av norsk næringsliv har vært hovedbegrunnelsen for den næringsrettede instituttsektoren siden instituttene ble opprettet. Men styringen og bruken av dem, og ikke minst den andelen de utgjør i det norske forskningssystemet, har endret seg vesentlig over tid.
De siste tiårene har en systematisk dreining av den næringsrettede FoU-politikken funnet sted, i retning av betydelig mer brukerstyring i instituttenes virksomhet. Denne utviklingen har påvirket både instituttenes størrelse og langsiktigheten i den offentlig finansierte forskningsinnsatsen i næringslivet. Historisk har forskningsinstitusjonenes involvering i næringslivets forskningsaktiviteter vært sett på som en garanti for et visst nivå av langsiktighet i offentlig medfinansierte prosjekter. Gjenbruk av generisk kunnskap fra slikt samarbeid har videre gjort det mulig at resultatene av offentlig delfinansiert FoU har kommet flere enn en bedrift til gode. Instituttenes tette samarbeid med universitetene har også medført at relevant grunnleggende forskning raskt har blitt tatt i bruk i løsning av anvendte problemstillinger.
Et særpreg ved den teknisk-industrielle instituttsektoren i Norge er en svært lav grunnfinansiering, sammenlignet med forskningsinstitutter i andre europeiske land. SINTEF mottar i dag 8 prosent20 av sine årlige inntekter som grunnbevilgning fra staten, en bevilgning som skal brukes til langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging. Det at mer enn 90 prosent av instituttenes inntekter må hentes i markedet for oppdrags- eller bidragsfinansiering gjør, sett fra vårt ståsted, norske institutter svært kundeorienterte og mulighetssøkende. På den annen side ser vi at en så lav andel grunnfinansiering gjør instituttene sterkt avhengige av å sikre prosjekter fra og med eksisterende, betalingsdyktig næringsliv, mens det er krevende å bygge kompetanse på nye områder hvor det foreløpig ikke er et tilstrekkelig oppdragsmarked. Det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om en så lav andel grunnbevilgning bidrar til å svekke de næringsrettede instituttenes muligheter til å være en pådriver for mer langsiktige endringer i norsk næringsstruktur. I sin studie av det norske innovasjonssystemet i 2017 peker OECD på dette som en av flere mekanismer som kan bidra til en strukturell «lock in»-effekt i det norske forskningssystemet, fremfor å bidra til fornyelse og vekst21.
Gitt beskrivelsene over må vi innrømme at vi i økende grad er bekymret for den manglende diskusjonen om forskningsinstituttenes fremtid. I den grad det i dag er en debatt, opplever vi at den i hovedsak dreier seg om de er tilstrekkelig etterspørselsdrevet, nærmere bestemt om norske bedrifter og ulike offentlige aktører i tilstrekkelig grad ser instituttene som gode samarbeidspartnere i eget arbeid22. Dette er selvfølgelig en relevant debatt. Men er det for lite søkelys på hvilke behov vi som land har fremover for den mer grunnleggende næringsrettede forskningen? Den som skal bygge ny kunnskap, kompetanse og teknologi for utvikling og omstilling av norsk næringsliv i et mer langsiktig perspektiv. I en slik diskusjon vil det også være naturlig å diskutere hvorvidt det også fremover er ønskelig med sterke, norske forskningsinstitutter som forskningspartnere for norske bedrifter og ulike offentlige aktører23.
Produktivitetsvekst og omstilling i offentlig sektor
I Norge har vi valgt å organisere og finansiere mange offentlige tjenester i fellesskap. Når store deler av velferdstjenestene ivaretas av det offentlige, får organiseringen av tjenesteproduksjonen mye å si. Eldrebølge og fallende fødselsrater medfører utfordringer med kapasitet i all offentlig virksomhet. Innovasjon, effektiv ressursbruk og dermed økt produktivitet i de offentlige helsetjenestene er derfor avgjørende for å kunne opprettholde et godt tjenestetilbud og tillit til det offentlige.
Det er over mange år utviklet et rimelig velfungerende offentlig virkemiddelapparat med tilhørende fyldig offentlig statistikkproduksjon, som gjennom ulike virkemidler skal understøtte omstilling og økt konkurranseevne i norsk næringsliv. Et tilsvarende apparat finnes ikke for offentlige etater, institusjoner og kommunal sektor som ønsker å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og teknologi i egen tjenesteproduksjon. Dette fører med all sannsynlighet til en betydelig underinvestering i forskning og utvikling som kan fremskaffe løsningene de ulike sektorenes omstillingsbehov krever. Det er samtidig paradoksalt at den svært høye forskningsinnsatsen innenfor helsesektoren ikke ser ut til å løse de fundamentale kapasitets- og produktivitetsutfordringene sektoren må løse.
Nettopp helse har historisk vært et viktig område også for SINTEF, og i forbindelse med instituttets 75-års jubileum er det dokumentert at SINTEF har gitt en rekke viktige bidrag til den moderne norske helsetjenesten, med etableringen av Norsk institutt for sykehusforskning i 1970 og Ugelstad-kulene24 som sterke tidlige bidrag.
Vi ønsker fortsatt å bidra både til en bedre og mer produktiv helsetjeneste og ny helsenæring. Med noen viktige unntak opplever vi likevel at instituttet ikke blir brukt som en strategisk omstillingsressurs for helse- og omsorgssektoren. Når vi ser at helsetjenestene ikke makter å løse viktige utfordringer knyttet til kapasitet, produktivitet og kvalitet, tror vi man må se nærmere både på innretningen av bevilgninger til FoU på dette feltet, herunder hvor stor andel som tildeles på åpne konkurransearenaer, og på rammebetingelsene som kan muliggjøre forskningsinstituttene som langsiktige strategiske partnere også for denne sektoren.
Mer generelt peker OECD i sin gjennomgang av norsk innovasjonspolitikk25 på at Norge står overfor en rekke betydelige prinsipielle problemstillinger dersom vi skal lykkes med nødvendig innovasjon og omstilling i landets store offentlige sektor. Det vises til betydelige barrierer for innovasjon i disse sektorene, både politiske, organisatoriske, og manglende insentivstrukturer og regelverk. Det pekes også på at det er spesielt vanskelig å sikre oppskalering av vellykkede pilotprosjekter i norsk offentlig sektor – særlig gjelder dette på felt hvor det er mange enkeltaktører, for eksempel innenfor kommunesektoren.
Behovet for omstilling og økt produktivitetsvekst i ulike offentlige sektorer er med andre stort, og vi mener det trolig må tenkes helt nytt rundt investeringsnivå og virkemiddelbruk innen FoU, offentlig-privat samarbeid, offentlige innkjøp og tydelig prioritering og kulturendring i ulike deler av offentlig sektor.
