Kronikker gir uttrykk for skribentens meninger.
Nær 50 000 mennesker kom for å hjelpe til med oppryddingen etter flommen som raste gjennom den spanske byen Valencia i fjor.
Men myndighetene ante ikke hvordan de skulle bruke og koordinere de frivillige.
Gigantkøen av avventende hjelpere illustrerer en svakhet ved dagens praksis for krisehåndtering: Prosedyrene står i veien for bruk av lekfolks evner og kunnskap.
Amy ble ny påminnelse
Også Norge rammes av hyppigere og kraftigere flommer, skogbranner og andre naturkatastrofer – med enorme skader som resultat.
Som sist helg, da Amy viste noe av skadepotensialet til det stadig villere og våtere været. Og som da ekstremværet Dagmar traff Vestlandet julen 2011. Da ble veier ødelagt, bygninger rasert og flere var uten strøm i flere døgn.
Blinde for hva innbyggerne kan
I dag håndteres katastrofer ovenfra-ned. Profesjonelle med formelle roller lager planer. De leder rednings- og oppryddingsarbeidet. Etterpå evaluerer de innsatsen, for om mulig å forbedre verktøy og prosesser.
Men avhengigheten av spesialister kan gjøre myndighetene blinde for hva innbyggerne kan bidra med.
Beboere nær katastrofeområder har ofte lokal kunnskap som kan være avgjørende tidlig i redningsarbeid. Mange har også ferdigheter og noe utstyr som kan komme godt med.
Det fikk en hel verden se under Utøya-tragedien. Hyttefolk og campinggjester kastet seg i båtene sine og reddet flyktende ungdommer, tross høy risiko.
Viktig hjelp under tsunamien
Også under tsunamien i Thailand leverte lokalbefolkningen en uvurderlig innsats i første del av redningsaksjonen. I Valencia fikk frivillige slippe til etter hvert. De bidro med muskelstyrke i et anstrengende arbeid, men innsatsen ble dårlig koordinert.
Siden frivillige ikke er underlagt begrensningene som ligger i formelle prosedyrer, kan de bidra raskt og kreativt. Som da to forretningsmenn egenhendig satte opp busser for transport av redningsmannskaper under en flom i Tyskland i 2021.
Trenger kultur for engasjement og deltakelse
Vi som forsker på fagfeltet, ser en viktig lærdom i dette: Kriserammede samfunn vil få viktig hjelp og trolig komme raskere på fote igjen, om myndighetene bygger en kultur for engasjement og deltakelse – og samtidig gir frivillige forståelse av risikoen ved å trå til i redningsarbeid.
Dette vil si å samarbeide med innbyggerne ved utarbeiding av planer. Gi dem roller på forhånd i innsatstyrken. Ta dem med på råd ved evalueringer. Kort sagt erstatte dagens ovenfra-ned-prosess med en inkluderende tilnærming.
Når katastrofer inntreffer, er ikke nødetater og myndigheter alltid de som kommer først frem. Det må beredskapsplaner ta hensyn til. I slike situasjoner kan nabolag, lokale bedrifter, ja samfunnet som helhet, spille en avgjørende rolle.
Kompleks oppgave
Studier, deriblant våre egne, viser riktignok at det er en kompleks oppgave å innlemme befolkningen i katastrofehåndtering.
Profesjonelle aktører er ofte skeptiske til innblanding fra frivillige. Ja, kan se det som en byrde. De frykter at frivillige skal mangle avgjørende ferdigheter og utsette seg selv og andre for fare.
Dette har skygget for gevinstmulighetene ved bistand fra lokalbefolkningen.
Slik kan det gjøres
Så hvordan realisere en inkluderende beredskap? I EUs forskningsprosjekt Synergies, der SINTEF deltar, har vi hentet lærdom. Fire viktige oppgaver peker seg ut for offentlig sektor:
- Gi folk opplæring. Japan har et omfattende utdanningsopplegg for skolebarn. Her inngår leksjoner om risiko knyttet til naturkrefter, pluss hyppige katastrofeøvelser på skolene.
- Tilpasse planer og prosedyrer for spontaninnsats gjennom samarbeid med andre samfunnsaktører. Australia har lagd detaljerte retningslinjer for dette.
- Utvikle praktiske løsninger som letter koordinering av frivillige. I Nederland har Røde Kors tatt i bruk Ready2Help, et registreringssystem som gir alle mulighet til å delta.
- Etablere samarbeid med frivillige organisasjoner. Montreal i Canada og den franske øya Réunion er gode forbilder. De har lagt til rette for å mobilisere organisasjoner under kriser og samordne ferdighetene til ulike aktører.
Norge har organisasjoner med erfaring fra å mobilisere og koordinere frivillige. Disse har allerede en viktig beredskapsrolle, som bindeledd mellom myndigheter og lokalbefolkning. Å trekke dem tettere inn i planverk og evalueringer vil styrke beredskapen ytterligere.
Små bidrag kan gjøre en stor forskjell
Befolkningen vil og skal aldri erstatte de profesjonelle ved krisehåndtering. Innbyggerne har ikke ferdighetene, treningen og utstyret som det offentlige hjelpeapparatet har. Like fullt er de en ressurs som bør anerkjennes og brukes.
Det å yte en eller annen form hjelp under katastrofer, ja selv små bidrag, kan gjøre en stor forskjell.
Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv og gjengis her med DNs tillatelse.
