Han er god på bunnen. Det vil si at han forsker på hvordan vindmøller som skal forankres på havbunnen, kan lages billigere og enklere. Nøkkelordet er understell.
Går fra skreddersøm til samlebånd
Her har Norge fordeler av lang erfaring fra olje og gass. Men den lange erfaringen fører også til at det er lett å tenke for komplisert:
– Frem til nå har byggingen av understell vært veldig preget av manuelt arbeid, tradisjon og standarder. Dette har vi vært flinke til i olje- og gassindustrien. Men kostnadene blir store, sier Eriksson.
Magnus Eriksson i SINTEF arbeider for å gjøre havvind billigere å bygge ut. Foto: SINTEF
– Skal du lage et understell til Johan Sverdrup, vil det være skreddersydd for én spesifikk plattform med ekstreme krav til sikkerhet. Understell til havvind, derimot, er mindre, og det skal lages flere av samme type. Det gir mulighet for effektivisering, fastslår Magnus Eriksson i SINTEF.
– Vi har en mer moden industri når det er snakk om bunnfast havvind. Den mener jeg at vi må utnytte for å få i gang bransjen og for å få industrien til å tørre å satse.
Målet er å automatisere flere arbeidsoppgaver. Da kan industrien produsere raskere og billigere. Fagarbeiderne kan gjøre de oppgavene som fremdeles krever kompetansen som bare mennesker har.
– I tillegg jobber vi med med innovasjoner blant annet innenfor avansert sveising, forteller Eriksson.
Fakta om WindRise:
Forskningsprosjektet WindRise skal samle den norske bransjen som produserer, transporterer og installerer bunnfaste havvindunderstell. I dag finnes det ikke en verdikjede i Europa som kan levere store nok volum til å nå de europeiske målene om vindkraftproduksjon til sjøs.
Målet er å øke produksjonskapasiteten og effektiviteten med 40–60 prosent, redusere kostnadene med 15–25 prosent, redusere CO₂-utslippene med 30–50 prosent og øke eksporten med 30–50 prosent.
I prosjektet samarbeider SINTEF med Aker Solutions, Scanmudring, Cranemaster, DOF Subsea Norway, Sarens, BOA Offshore, Norges Geotekniske Institutt (NGI) og Manufacturing Technology Norwegian Catapult Centre (MTNC).
WindRise er finansiert av Grønn plattform – Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA – sammen med industripartnerne.
Etterlyser langsiktighet for bransjen
Han trekker frem debatten om at havvind blir for dyrt.
– Da har det ofte vært snakket om flytende havvind, der vi har begrenset erfaring. Vi har en mer moden industri når det er snakk om bunnfast havvind. Den mener jeg at vi må utnytte for å få i gang bransjen og for å få industrien til å tørre å satse, sier han.
– Det er bakvendt å bare snakke om flytende og at det er dyrt. I bunnfast finnes det store kostnadsgevinster og lavere risiko. Men da må det også lyses ut fra regjeringens side, og bransjen må gis langsiktighet, mener Eriksson.
• Tirsdag ettermiddag 12. august spør SINTEF og NTNU: «Har vi råd til havvind i Norge?». Det skal diskuteres på Arendalsuka.
Slankere og lettere
Prosjektleder Gudmund Olsen i Aker Solutions er klar på at det går an å spare på å lage understell. Jacket, for å være helt nøyaktig: En jacket er en stålstruktur som holder vindturbinen oppe, spesielt på dypere vann.
– Det er opplest og vedtatt at det går an å redusere kostnader. Vi arbeider med å optimalisere design og fabrikasjon for å få ned kostnadene. Vi mener at vi kan få til slankere og lettere design enn det vi har sett i andre prosjekter, sier Olsen.
– Her kan vi konkurrere i Europa, og kanskje til og med i hele verden.
Hvordan jacketen festes i havbunnen, har også mye å si for hvor dyrt det blir. Bunnforholdene avgjør om den festes med pæler eller sugebøtter.
– Der har vi med oss NGI, Norges Geotekniske Institutt, som bidrar med kunnskap, forteller han.
Gudmund Olsen understreker at uansett hvor store forbedringer forskerne og bransjen får til, så trengs det hjelp fra myndighetene for å gjøre havvind billigere å bygge ut. Nå er designreglene utarbeidet med bakgrunn i oljeindustrien. Han mener det bør åpnes for en diskusjon om hvilke krav som skal gjelde for offshore vindindustri.
En tredjedel av kostnaden
Norge har ikke noen industri for å bygge master eller rotorer til vindmøller. Der er store industribedrifter i andre europeiske land godt i gang.
– Da er det lureste å starte med noe som vi kan og noe som vi har fortrinn på. Her er vi gode, og det er en moden industri. Her kan vi konkurrere i Europa, og kanskje til og med i hele verden, sier Magnus Eriksson i SINTEF.
Foreløpig kan han ikke si akkurat hvor mye billigere en kilowattime strøm kommer til å bli med masseproduserte understell.
– Men understellet står for nesten en tredjedel av kostnaden. Tårnet er dyrt. Nacellen – turbinen og bladene er dyre. Men det er understellet, også. Hvis vi skal 60 meter dypt, er det 2500 til 3000 tonn fagverk som skal transporteres ut og forankres i bunnen, forteller Eriksson.
Sju understell på én lekter
I tillegg til å masseprodusere understellet arbeider SINTEF og partnerne i prosjektet WindRise også med å frakte fundamentene enklere og billigere ut dit de skal forankres.
– Nå må vi bruke store fartøyer som kan løfte 7–8000 tonn. Av dem finnes det om lag fem i hele verden, så de har vært en enorm flaskehals. De er ikke alltid tilgjengelige, og de er uhorvelig dyre, sier Magnus Eriksson.
– Vi utvikler en teknologi som gjør at du ikke trenger disse fartøyene, forteller Mateusz Graczyk. Han er teknisk direktør i BOA Offshore.
– Vi utvider flåten av nedsenkbare lektere med en enorm lekter som ikke kan ta bare ett eller noen få understell, men sju samtidig, forteller han.
– Ved å senke ned lekteren som understellet står på, kan understellet enten flyttes av uten bruk av kranfartøy eller det kan installeres ved hjelp av et betydelig mindre kranfartøy som det finnes flere av. Da blir det en stor endring i kapasiteten, og kostnaden blir redusert betraktelig, sier Graczyk.
