De siste dagene har Trondheim kommune vært i medienes søkelys etter at det ble oppdaget utslipp av kloakk i havnebassenget ved Nyhavna. Flere oppslag i Adresseavisen har uttrykt overraskelse over at slike utslipp i det hele tatt forekommer, og antyder at kommunen burde ha grepet inn umiddelbart.
Det er forståelig at slike hendelser vekker reaksjoner, men det er også viktig å sette dem inn i en større faglig og historisk sammenheng.
Under økende press
Avløpssystemet er en av de mest grunnleggende komponentene i vår tekniske infrastruktur og samtidig en av de minst synlige. Under bakken finnes et omfattende nettverk av rør som leder avløpsvann og regnvann bort fra bygninger og veier, via renseanlegg og videre til en elv, innsjø eller sjø. Men avløpssystemet er under økende press. Historiske løsninger, byfortetting og klimaendringer utfordrer systemenes tålegrense.
I dag er det standard å bygge separate ledningsnett: ett for avløpsvann som renses, og ett for regnvann som ledes til en bekk eller sjø. Tidligere gikk avløpsvannet ofte rett ut i åpne bekker. Etter hvert ble mange av disse bekkene lukket, og det ble etablert fellesledninger, rør som tar unna både avløpsvann og regnvann. På regnværsdager kan dette føre til at store vannmengder, inkludert urenset kloakk, slippes ut i naturmiljøet via konstruerte overløp fra fellesledningen.
Overløpene fungerer som sikkerhetsventiler som hindrer at avløpssystemet går fullt og forårsaker oversvømmelser i hus og kjellere. Overløp er altså ikke et tegn på systemsvikt, men en innebygd sikkerhetsmekanisme som aktiveres når kapasiteten i fellesledningene overskrides. Ulempen er, som vi har sett også i Trondheim, at de kan føre til utslipp av fortynnet kloakk.
Tidkrevende og kostbart
Omleggingen fra de gamle fellessystemene til dagens separatsystemer er tidkrevende og kostbar. Rør legges for å vare i over 100 år, og i etablerte byområder skjer oppgraderingen ofte i forbindelse med annen infrastrukturutvikling. Resultatet er et sammensatt nettverk med varierende standard.
Feilkoblinger, innlekking og utlekking er vanlige utfordringer på avløpssystemet, særlig i eldre områder. Rørene ligger under bakken, og det er teknisk krevende og kostbart å inspisere og vedlikeholde dem. Mange kommuner har begrenset oversikt over tilstanden i sitt rørnettverk, og rehabiliteringsbehovet er stort.
Fortettingspolitikken øker belastningen
Fortettingspolitikken i norske byer har mange fordeler, men den øker også belastningen på avløpssystemet. Flere innbyggere betyr mer avløpsvann, og flere tak og veger betyr mer avrenning av regnvann og dermed mer vann i avløpssystemet.
Klimaendringer forsterker utfordringen ytterligere, med mer intens og hyppig nedbør som overstiger kapasiteten i mange eldre systemer.
For å avlaste ledningsnettet forsøker man nå i økende grad å håndtere regnvannet lokalt og oppe på bakken, i tråd med anbefalingene fra blant annet NOU 2015:16 Overvann – som problem og ressurs (regnvann kalles overvann når det havner på bakken). For å få dette til i praksis har det vært nødvendig med lovendringer. Dette tar tid.
Løsninger finnes
De siste årene har det imidlertid kommet viktige gjennombrudd:
Kommunene har nå hjemmel i plan- og bygningsloven til å kreve etablering av overvannstiltak på private bebygde eiendommer. Samtidig er byggteknisk forskrift (TEK17) endret slik at overvann fra regnhendelser tilsvarende 100-årsregn skal håndteres lokalt gjennom infiltrasjon, fordrøyning og sikker avledning, uten at det kommunale ledningsnettet skal belastes.
Det finnes mange slike løsninger som infiltrer og fordrøyer overvannet og som kan brukes i store og små utbyggingsprosjekter og av både profesjonelle eiendomsutviklere og private huseiere. Konkrete eksempler er grønne tak, permeable dekker, regnbed og økt bruk av trær for å nevne noen.
Et annet viktig tiltak er å gjenåpne bekker som tidligere er lagt i rør. Dette øker bekkenes kapasitet til å ta unna større mengder overvann. I tillegg kan slike bekkeåpninger gi andre verdier til innbyggerne. Et godt eksempel på en slik bekkeåpning er Ilabekken som ble åpnet for noen år siden og som binder sammen fjorden med bymarka med en blågrønn korridor.
Investeringer gir stor samfunnsnytte
Investeringer i avløpssystemet gir stor samfunnsnytte i form av bedre folkehelse, redusert forurensning og økt klimatilpasning. Men fordi sektoren er underlagt selvkostprinsippet, havner regningen til slutt hos innbyggerne, noe som kan gjøre det politisk krevende å prioritere.
Vi står ved et veiskille. Skal vi sikre robuste og bærekraftige byer, må vi investere i det som ligger under bakken. Det krever politisk mot, langsiktig planlegging og økt bevissthet om at et godt fungerende avløpssystem er en forutsetning både for å verne naturmiljøet og for økt samfunnssikkerhet.
For selv om rørene er usynlige, er konsekvensene av å ignorere dem svært synlige, som vi nylig har sett i Trondheim.
Denne kronikken ble først publisert i Adresseavisen, og publiseres her med tillatelse.
