Infrastruktur for transport, strøm og vann er helt nødvendig for at samfunnet vårt skal fungere. Varme- og nedbørsrekorder den siste tiden har vist oss hvor sårbar den er.
Vi bruker store summer på å vedlikeholde og beskytte veier og vannforsyning mot både klimaendringer og sabotasje. Men prioriterer vi riktig? Mye tyder på at vi tyr til brannslokking framfor forebygging og langsiktig planlegging. Det kan koste oss dyrt.
Derfor går det galt
Fra forskningen vet vi mye om hva som går galt før en katastrofe. Det er ofte en kombinasjon av menneskelige, tekniske og organisatoriske faktorer. Det handler om mangler ved ledelse, manglende prioriteringer, lite trening og kompetanse, og lite fokus på læring. I tillegg er det ofte uklart hvem som har ansvaret for å sikre kritisk infrastruktur.
Et «klassisk» eksempel er da et persontog ble truffet av steinras i Nordland i fjor. Toget sporet av og landet over E6, både jernbane og vei ble sperret, og delte landet i to. Dette på tross av at teknologien for å varsle om slike skred, finnes. Ved å bruke sensorer, droner og satellitter, er det altså mulig hele ulykken kunne ha vært unngått, og lokførerens liv kunne vært spart.
En utfordring også i dette tilfellet, er at det er uklart hvem som «eier» problemet.. Bane Nor er ansvarlig for jernbanestrekningen, Statens vegvesen er ansvarlig for E6, mens fylkeskommunen har ansvar for fylkesveiene og ferjene. Men hvem har ansvaret for helheten?
Lite læring
Vi i SINTEF blir gjerne kontaktet i etterkant av ulykker, for å undersøke hvorfor det gikk galt akkurat der. Det som går igjen, er mangel på risikovurdering og langsiktig planlegging. Og etter ulykken brukes det ofte mer ressurser på gransking enn på å utvikle og iverksette tiltak. Dermed forsvinner mye av læringspotensialet, og samme feil fører til nye ulykker.
Et eksempel er raset over E6 i Hommelvik i 2022. En anleggsarbeider ble begravd i bilen, og bare flaks gjorde at han overlevde, eller at ingen andre ble tatt av raset. Da SINTEF gransket hendelsen, viste det seg at det ikke var gjort nødvendige geotekniske undersøkelser før anleggsarbeidet ved veien.
Mye verre gikk det i Askøy i 2019, der to mennesker mistet livet og to tusen ble syke etter forurensing i drikkevannskilden til Kleppe vannverk. I SINTEFs gransking kom det fram at nødvendig forebygging og risikoanalyser av vannforsyningen hadde blitt nedprioritert over lang tid.
Kommunen var godt trent til å håndtere ulykken når den først oppsto. Men den bakenforliggende årsaken kunne vært eliminert, dersom risikoanalyser og nødvendige tiltak hadde vært prioritert.
Dessverre er ikke Askøy kommune et unikt tilfelle. Særlig i små kommuner er det vanskelig å få politisk gjennomslag for å prioritere i forebyggende tiltak i budsjettet, selv om det på sikt klart lønner seg.
Vi må ta smartere valg
Framover vil klimaendringer, med påfølgende flom og skred, utgjøre en betydelig trussel mot samfunnet vårt. Vi kan ikke stanse naturkreftene, men når flommen eller raset treffer, bør vi ha en plan for å sikre mennesker, hus og infrastruktur. Vi må se for oss ulike scenarioer og ta valg som fører til minst mulig skade.
Her øver SINTEF sammen med flere aktører i redningstjenesten i Stavanger i 2014. De skadde ligger strødd, og må sorteres etter skadeomfang. Foto: Øystein Lie.
Å få til det krever langsiktig planlegging og kunnskap om hva som kan gå galt. En utfordring er at kommunene, som har ansvar for å sikre både bygg og infrastruktur mot klimapåkjenninger, ikke alltid har kompetansen eller ressursene som trengs for å forebygge. Hvis man heller ikke vet hvilke tiltak som har størst effekt, er det vanskelig å få gjennomslag for å bruke penger, når det stilles opp mot for eksempel nedleggelser av skoler i kommunenes budsjetter.
Vi trenger større åpenhet
Når sikkerheten svikter og ulykken er ute, skapes det en forventning om at noen tar på seg skylden og forsikrer om at «dette skal aldri skje igjen». Men hva om det var snakk om en kalkulert risiko? Prioritering er en viktig del av god sikkerhetsledelse. Det handler om å skille mellom det vi må forhindre, og det vi kan leve med. Det vi ikke kan leve med, må vi forebygge. For andre hendelser er det viktigste at vi kan håndtere ulykken om den først skulle skje.
Det er også viktig med større åpenhet rundt disse valgene som påvirker sikkerheten vår. Vi etterlyser politikere som tør å si: “Vi har valgt å bruke ressursene til å forebygge der konsekvensene er størst – der liv og helse står på spill. Denne hendelsen, som nå får mye oppmerksomhet, er en vi har vurdert, analysert og valgt å akseptere.»
Hvem har ansvaret?
Kommunene sitter i dag med et ansvar som er vanskelig å følge opp i praksis.
Hvem vil bruke ressurser på å forebygge tenkte ulykker, på bekostning av ny barnehage eller flere sykehjemsplasser? I hvert fall ikke et kommunestyre på valg.
Og selv om de hadde hatt øremerkede midler, har ikke kommunene nødvendigvis den kunnskapen som skal til for å prioritere riktige tiltak. Utfordringene er de samme på tvers av kommunegrenser. Kommunene bør derfor samarbeide mer med hverandre, med forskningsinstitusjoner, forsikringsselskaper, myndigheter og infrastruktureiere. Det kan være krevende å få til, men det vil lønne seg i det lange løp fordi vi da kan unngå de alvorligste og dyreste hendelsene.
Denne kronikken ble først publisert i Teknisk Ukeblad 11.08.25
