Med Net-Zero Industry Act har Europakommisjonen satt et mål om å fange og lagre 50 millioner tonn CO2 per år innen 2030 i EU - med en økning til omkring 200 millioner tonn per år i 2040 og 250 millioner tonn i 2050.
– For å komme opp i slike årlige volum, må vi i årene som kommer bore og sette i drift minimum 30 - 50 nye CO2 lagringsbrønner, med en injeksjonsrate på 0,7-1,5 millioner tonn CO2 i året, sier forskningsleder ved SINTEF, Ane Lothe.
Norge har lenge vært i førersetet for geologisk lagring av CO2. Allerede på midten av 1980-tallet utviklet forskere ved SINTEF i Trondheim ideen for lagring av karbondioksid i vannfylte porerom. Statoil på den tiden, tok i bruk teknologien så tidlig som i 1996 og begynte med CO2-lagring i vannfylte sandsteinslag over gassfeltet Sleipner. Dette har vært en stor suksess, og per i dag injiserer Equinor is snitt 850 000 tonn CO2 i året i Sleipner-prosjektet og i snitt 610 000 tonn i Snøhvit-prosjektet.
– SINTEF har ledet an forskningen rundt CO2-lagring og bidratt til at først Equinor, og nå mange andre norske operatører, har stort fokus og kunnskap på området. I tillegg til å støtte industrien med studier på feltskala, arbeider SINTEF både teoretisk og praktisk forskning, fra småskala laboratorieforsøk til feltforsøk i større skala, sier forskningsleder ved SINTEF, Peder Eliasson.
Selv om Norge var tidlig ute, må vi ikke glemme haren fra Æsop-fabler som var så fornøyd med seg selv at han la seg til å sove før kappløpet med skilpadda var over.
– 1,5 millioner tonn per år kan virke som store mengder, men for å møte 2-gradersmålet i Parisavtalen og Net-Zero Industry Act, må mye større mengder CO2 fanges og lagres i vannfylte reservoar eller i nedstengte olje og gassfelt, sier Ane Lothe.
Antall lagringstildelinger har økt de siste årene, både i Norge og i andre land. For å kunne bygge ut så mange nye lisenser og bevege oss fra studier til investering og industriell drift, trenger Norge hjelp av forskere, industri og leverandører slik at CO2 lagringen kan gjøres så trygt og kostnadseffektivt som mulig.
Sikkerhet er helt essensielt ved fullskala CO2-lagring. Omfattende forstudier, analyser og kunnskap om reservoarer og formasjonen er avgjørende for å eliminere ulike type risiko, slik som lekkasje fra undergrunnen.
– Både under injeksjon og i minst 20 år etterpå er det helt sentralt at lagringsoperasjonen overvåkes nøye for å bekrefte at CO2 holder seg i lagringskomplekset og beveger seg som forventet. Dette er et myndighetskrav, men også av høyest interesse for operatører som ønsker sikker, forutsigbar og effektiv drift, sier Peder Eliasson.
Åpen forskningsinfrastruktur på Svelvik
Rett utenfor Svelvik driver SINTEF ECCSEL CO2 Field Lab. Laben er et småskala feltlaboratorium på land for rask og kostnadseffektiv utvikling og testing av teknologi for overvåking av framtidas CO2 brønner. I 2023 og 2024 brukes laben blant annet for eksperimentelle studier som del av prosjektet LINCCS for å utvikle metoder for overvåking av potensielle lekkasjer langs injeksjonsbrønner.
Feltlaboratoriet gir gode muligheter til å utføre et bredt spekter av studier av geofysiske overvåkingsmetoder og utstyr. Dette på grunn av dens størrelse, at en kan kontrollere det ytre miljøet og potensialet for gjentakende eksperimenter.
Alle som ønsker det, fra industri og leverandører til forskere og studenter, kan komme og teste ut nye forskningsmetoder ved Svelvik CO2 Field Lab. Laben er en del av et europeisk samarbeid (ECCSEL).
Selv om overvåking er essensielt, og i det lange løp kostnadsbesparende ved at driften blir forutsigbar og at uventede hendelser unngås, så kan detaljerte geofysiske målinger i seg selv være dyre. Mye forskning handler derfor om å finne de mest effektive metodene for å undersøke, bekrefte og samle inn nøyaktig den informasjonen som trengs.
– Svelvik CO2 Field Lab har en injeksjoner på bare 65 meters dyp, noe som er i en helt annen skala enn lagring i havbunnen på dyp større enn 800 meter. Likevel kan innovative overvåkingsinstrumenter og metoder for å tolke innsamlede data studeres ved Svelvik på en meget effektiv måte. En kan gjøre kontrollerte studier av lekkasje oppover i undergrunnen, måle mengde CO2 og hvor fort gassen migrerer.
Om Norge vil beholde sitt forsprang på CO2 lagring, og ikke få samme skjebne som haren i fabelen, er enda mer forskning på sikre og kostnadseffektive metoder for storskala lagring nødvendig. Her er bruk av feltlaben på Svelvik og lignende forskningsstrukturer essensiell de kommende årene.
