Til hovedinnhold

Vi mangler målesystemene som kan dra sirkulærøkonomien videre

Skal vi få materialer og ferdigvarer til å vare lenger – selve målet med sirkulærøkonomien – må vi kunne måle om vi er på rett vei. Da trengs indikatorer, men det skriver regjeringen lite om.
Det er ikke nok bare å måle mengden av materialer som sirkulerer i kretsløp. Satt på spissen trenger vi å måle hvor store materialmengder vi unnlater å bruke. For det er nettopp redusert materialforbruk sirkulærøkonomien skal belønne, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Det er ikke nok bare å måle mengden av materialer som sirkulerer i kretsløp. Satt på spissen trenger vi å måle hvor store materialmengder vi unnlater å bruke. For det er nettopp redusert materialforbruk sirkulærøkonomien skal belønne, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

På forsommeren kom regjeringens strategi for en grønn, sirkulær økonomi. Et svar på en dobbelt utfordring, for norsk økonomi står nå foran to omstillinger på en gang.

Den sirkulære vil forsyne den grønne. Uten bedre utnyttelse av våre ikke-fornybare ressurser, blir det ikke materialer nok til å skape industrielle eventyr av havvind og batterier for Norge.

Derfor er det et «must» at sirkulærøkonomien tar av. Så hvordan sikrer vi det?

Hvor flinke er vi?

En av de viktigste forutsetningene for å lykkes, er at det må gå an å måle hvor flinke – eller lite flinke – vi er.

Dette har vært vanskelig til nå. Kanskje er det derfor ambisiøse kvantitative mål mangler i regjeringens strategi?

Med andre ord: Måleindikatorer trengs. Men hvilke?

Norge angivelig 2,4 prosent sirkulær

Den frivillige organisasjonen Circular Norway har målt i hvilken grad materialer gjenbrukes/resirkuleres. Ved denne metoden fant organisasjonen at den norske økonomien bare er 2,4 prosent sirkulær.

Dette er betydelig lavere enn det tilsvarende tallet for den globale økonomien.

Slike analyser kan være nyttige utgangspunkt for å finne enkeltområder der offentlig og privat innsats kan øke gjenbruks- og resirkuleringsgraden.

Men en viktig del av sirkulærøkonomien er å redusere den totale materialmengden vi bruker.

Ikke nok å måle sirkulering

Derfor er det ikke nok bare å måle mengden av materialer som sirkulerer i kretsløp.

Vi må kunne måle hvor flinke vi er til å holde materialene «på plass» – altså om vi lykkes med å få dem til å gjøre jobben sin over enda lengre tidsspenn.

Satt på spissen trenger vi å måle hvor store materialmengder vi unnlater å bruke. For det er nettopp redusert materialforbruk sirkulærøkonomien skal belønne.

Bergen på god vei

Bergen kommune er på god vei. I sin sirkulærøkonomi-strategi har kommunen identifisert 30 ulike kvantitative indikatorer. Disse er knyttet til forbruk av materialer, avfallsgenerering og bruk av brukte og resirkulerte materialer i bygg.

Ennå har ikke Bergen data nok til å si noe håndfast om hvilken vei utviklingen går for alle indikatorene. I forsknings-Norge brenner vi for å samarbeide med alle aktører som jobber med slike indikatorer.

Målet er å etablere en nasjonal dataplattform med relevante data. 

Sju hovedveier

Regjeringens strategi har fått pepper fra enkelte hold for å være fattig på forslag til tiltak. Til gjengjeld angir den sju hovedveier

Norge bør gå. Disse forslagene stemmer godt overens med det bildet vi forskere har av hva som vil trengs.

Både regjeringen og vi er enige om at det blir viktig å:

  • Stille strengere krav til avfallssortering og økt samarbeid i verdikjeden for å gjøre det enklere å gjenvinne produkter​.
  • Forbedre produksjonsplanlegging og beslutningsstøtte i forsyningskjeden​ for produksjon og salg av varer.
  • Sikre langsiktige offentlige og private investeringer i forskning, utvikling og innovasjoner som legger til rette for sirkulærøkonomien.
  • Iverksette en skattereform som forlenger den økonomiske levetiden til kapitalvarer og straffer bruk av nye materialer og ikke-fornybar energi i stedet for arbeidskraft​.
  • Vektlegge forbrukeropplæring og endring av forbrukeres holdninger til avfallsreduksjon​.
  • Stimulere markedene for sekundærmaterialer og -produkter​.
  • Digitalisere for å oppnå forbedret logistikk, sporing, integrert informasjon om materialer og plattformer for deling av data, og bedre utnyttelse av sidestrømmer og biprodukter​.

Noe av dette vil myndighetene ha ansvar for å tilrettelegge for. Resten av tiltakene må næringslivet ta ledelse på selv.

Grønn seiersresept

Indirekte blir dette også en seiersresept for den grønne omstillingen vi må gjennom. Vi har nemlig ikke nok kritiske råmaterialer og mineraler til å realisere planene for en grønn økonomi.

En studie vi i Sintef har gjort for Enova, viser at etterspørselen etter materialer som det sjeldne jordartsmineralet dysprosium – råstoff for magneter i vindturbiner og elbilmotorer – i 2040 vil være nær det dobbelte av dagens årlige forsyning.

I dag mangler vi gode nok metoder for gjenvinning av dysprosium og andre kritiske råmaterialer det blir nødvendig å ombruke. ​

EU slår fast at Europa må være selvforsynt med kritiske råmaterialer. Det krever at vi holder alle ressurser i kretsløp.

Tilsynelatende er vi gode på dette allerede i Norge.

En sped begynnelse

Privatpersoner leverer jo inn klær og mobiltelefoner til gjenbruk, og nye forretningsmodeller har kommet, som bildeling og utleie av barneklær. Men dette er bare en sped begynnelse.

Nå bør det bli en «snakkis» at grønn omstilling er umulig uten den forutgående sirkulære. Kort sagt: At sirkulærøkonomien er veien til bærekraftige arbeidsplasser. 

Innlegget ble første gang publisert på E24 9. september 2021 og gjengis her med E24s tillatelse.

Kronikk - Publisert 16.09.2021
Eli Aamot
Konserndirektør, SINTEF

Kontakt