Innovasjon i anleggsbransjen sitter fast i en loop mellom høye ambisjoner og rigid regelverk.
Byggherrer, rådgivere og entreprenører arbeider målrettet hver eneste dag for å gjøre Samferdsels-Norge bedre. I fullt driv kommer virkningene av de forpliktelsene vi har gjort som nasjon inn over anleggsbransjen med nye krav til klimanøytralitet, utslipps- og avfallsreduksjon.
Det er krevende å tilpasse gjeldende normer og regler til denne nye hverdagen, og da er det essensielt at alle er med og bidrar med sin ekspertise – noe de aller fleste aktører, private og offentlige, beviselig gjør. Nye Veier har utfordret eksisterende normkrav og vært en pådriver for utvikling av funksjonskrav i kontraktene. Statens vegvesen følger etter og ønsker å ha mindre detaljfokus i kontraktene. Men når det kommer til stykket, strander innovasjonslysten ofte på grunn av mangelfulle regelverk og foreldete modeller. Kostnadsfokus og tidshensyn vektes fremdeles tyngst.
Skyhøyt ambisjonsnivå
Ambisjonsnivået er satt bl.a. i Transport21, Stortingets egen utredning om hva som skal til for å møte fremtidens transportutfordringer. «Mission Zero», som bl.a. omhandler redusert klimapåvirkning, er en av tre definerte «missions». Fysisk infrastruktur trekkes her frem som en av fire forutsetninger for å oppnå målene som settes. Her løftes det frem spørsmål som krever omfattende kunnskapsbygging i bransjen for å besvare.
For å adressere kunnskapsbehovene ble Nettverk for grønn anleggssektor etablert i 2017. Kunnskapsdeling står høyt i nettverket, og bransjen oppleves her som unison hva gjelder det begrensede handlingsrommet for innovasjon og utvikling i sektoren.
Det er utfordrende å gå i bresjen for å fornye bransjen når man ikke vet om innsatsen blir belønnet ved neste korsvei. For eksempel er det i NTP nå fremsatt tydeligere krav til fossile anleggs- og byggeplasser, og det er i flere kommuner og byer tydelige ambisjoner om nullutslippsløsninger frem mot 2030.
Regelverket står i veien
Anleggsbransjen alene står for enorme volum i materialforbruk, masseuttak og -håndtering. Potensialet er stort for å få reell virkning av klimaoptimaliserte løsninger. For eksempel kan bare små justeringer av regelverket åpne for bruk av stedlige masser og redusere omfanget av tiltransportert stein.
Norge – med sin posisjon som kunnskaps- og miljønasjon – har et ansvar for å utvikle de beste løsningene også for anleggsbransjen. Det gjøres mye bra hos aktørene rundt om, men felles for samtlige er at de så veldig gjerne skulle fått lov til å gjøre mye mer.
Utfordringen er at da står eksisterende regelverk i veien – enten det gjelder gjenbruk av masser eller krav til typer betong.
Tid og kostnad blir de viktigste faktorene
Ambisjonsnivået som er vedtatt stiller indirekte store krav til hvordan man skal bygge ny transportinfrastruktur. Klima- og miljøambisjoner blir delegert til utførende i form av kontraktkrav og -kriterier, men prosjektene optimaliseres likevel primært med tid og kostnad som de to viktigste faktorene. I mange av dagens prosjekter kan det se ut som at miljøkrav blir etter beste evne satt etter skjønn, og utførende – som oftest totalentreprenøren – sitter igjen med ansvaret for å fremskaffe løsninger som innfrir. Et innført tiltak for å tilrettelegge for innovative løsninger er tidlig involvering av utførende, som er tenkt skal resultere i en optimalisert anleggsgjennomføring.
Men hvordan stimuleres egentlig innovasjonen i disse prosjektene?
Det er med stor interesse og entusiasme vi ser en trend hvor risikohåndtering og miljømål i økende grad belønnes. Innfasingen av CEEQUAL, som vil gi verdi i form av en miljøsertifisering av det enkelte anlegg, representerer en positiv utvikling. De entreprenørene som ønsker å være pådrivere er allerede godt i gang med å utvikle systemer, metoder og kompetanse for å møte kravene.
Men det er fremdeles slik at kostnadsnivå til slutt er en sterk motivator for å gjennomføre prosjekter på en tradisjonell måte. Utvikling og innovasjon koster alltid mer enn det smaker når man gjør noe første gang, også i anleggsbransjen.
For små marginer
Det kan argumenteres for at kompetansehevingen som skjer når man er først ute med noe nytt er belønning god nok i form av økt konkurransekraft. Men det er få norske aktører som i dag har ryggrad til å bære denne børen. Til det er marginene for små. Man kunne enkelt koblet problematikken rundt nyskaping i bransjen til debatten om norsk anleggsbransjes konkurransekraft i de virkelig store prosjektene.
Her får vi en ny loop; det er sjelden økonomisk rom for innovasjon i et mindre anleggsprosjekt, og man er avhengig av å få de store prosjektene som utelukker de små og mellomstore aktørene. Altså – for å skape innovative løsninger må man ha de største prosjektene, for å få de største prosjektene må man være stor og konkurransedyktig, og for å være stor og konkurransedyktig kan man ikke bruke penger på innovasjon da risiko- og kostnadsbildet er ugunstig. Man er avhengig av at bestillere, myndigheter og forvaltere av regelverk legger til rette for at denne loopen brytes.
Selv i dagens mest innovasjonsvennlige samferdselsprosjekter er frihetsgraden liten. I noen enkelttilfeller tillates mindre omreguleringer for å optimalisere et område, men dette er ofte tidkrevende og begrenses av at man må overholde plan- og bygningsloven.
Enkelt sagt stimulerer ikke dagens situasjon nevneverdig til å ta i bruk nye løsninger eller de metoder som trengs.
Hvordan vil beslutningstakerne legge til rette?
Den norske anleggsbransjen er under et økende press for å finne løsningene som gir de utslippskuttene som trengs for at Norge skal nå sine klimaforpliktelser. Bransjen er avhengig av rammeverk, bestillere og beslutninger som gir grunnlag for å innfri forventningene som stilles. Vi er på rett vei, men handlingsrommet begrenses av nasjonale og lokale norm- og regelverk.
Hvordan vil myndighetene og andre beslutningstakere legge til rette for og stimulere til at innovasjonstakten øker i den grad det er behov for?
Klimagassutslippene må ned, sier lederen for FNs klimapanel i forbindelse med rapporten som ble sluppet mandag. Alle må bidra skal vi lykkes og anleggsbransjen er klar til å gjøre sitt.
Av Pierre H. Schmidt-Melbye
Kronikken ble først publisert på tu.no
