Meldinger til nødetatene er ofte knappe og uklare, og responsen vil da alltid være basert på verste antakelse. En drone kan ofte respondere raskere enn personell i bil, og strømme video fra et skadested som gjør det mulig å skalere responsen opp eller ned etter behov. Hovedregelen er imidlertid at dronepiloter må kunne observere dronen og luftrommet rundt visuelt. Det medfører at det ikke er mulig for brannvesenet å sende en drone i forkant for å avklare en alarm eller innmeldt hendelse.
Prosjektet vil etablere et kontrollert luftrom, kalt U-space, over deler av Røros kommune. Her vil det åpnes for å såkalt BVLOS (beyond visual line of sight) flygninger som gjør at Midt-Norge 110-sentral IKS og det lokale brannvesenet kan eksperimentere med bruk av droner utplassert i hangarer. Tjenestemodellen er kjent som «drone as first responder» fra tilsvarende forsøk i politiet i flere land (også Norge).
Arbeidet er strukturert rundt fire hovedtema:
- Lufttrafikkstyring (U-space).
- Kompetanse og etterlevelse av regelverk.
- Dronehangarer som ny fysisk infrastruktur.
- Samhandling på ters av tjenester, kommuner og nødetater.
Brann- og redningstjenesten er kjennetegnet av å være den mest desentraliserte av nødetatene, og av kommunalt eierskap og ledelse. Det gir dem mål, forutsetninger og rammebetingelser som er forskjellig fra politi og forsvar som også er sektorer som raskt styrker sin kompetanse og kapasitet innen dronebruk.