Egenarten til fjellandbruket
Fjellandbruket har mange små gårdsbruk som ligger i klimatisk utfordrende natur, og tynt befolkede samfunn med få muligheter for næringsliv utenom primærjordbruk og reiseliv. Mindre avlinger, færre muligheter til stordrift og færre alternativer til jobb utenfor bruket, gir sårbarhet for jordbruksproduksjon i disse områdene. I tillegg er den høytliggende utmarka under økende press for bruk til andre formål, som hytter, friluftsliv, energiproduksjon og naturmangfold (spesielt rovdyr).
Viktig produksjon – betydelig nedgang
Utmarka og grovfôrarealene i fjellandbrukskommunene er viktige for matsystem, distrikter, kulturlandskap, reiseliv og landets evne til å være forsynt med mat. Fjellregionen forvaltet i 2023 16 prosent av Norges jordbruksareal i drift, 22 prosent av årsverkene i jordbruket og 15 prosent av verdiskapingen innen primærjordbruket.
Prosjektet viser at de tunge trendene med stadig færre og større gårdsbruk også påvirker. Fjellregionen har større nedgang i matproduksjon enn Sør-Norge for øvrig, mens nedgangen er mindre enn i Nord-Norge.
Krevende fram mot 2034
I dag er det økt nasjonal etterspørsel etter kumelk. Kombinasjonen av mange små bruk, høy båsfjøsandel og topografiske utfordringer, gjør at svært mange melkebruk i fjellregionen trolig ikke vil investere i fortsatt melkeproduksjon. Det kan derfor bli vanskelig for fjellregionen å ta del i den forventede veksten innen melkeproduksjon i dag, og ikke minst å beholde omfanget av melkeproduksjon når løsdriftskravet gjelder for fullt fra 2034. Resultater fra prosjektet skal brukes i utforming av landbrukspolitikk og virkemidler i forbindelse med jordbruks-forhandlingene.
Konstruksjon av sju fjellandbruksregioner
I prosjektet har vi brukt registerdata for perioden 2015-2023 og intervjuer med nøkkelinformanter hos statsforvalternes landbruks-avdelinger i et utvalg fylker. Vi har etablert en gruppering av fjellkommunene i sju delregioner (fjellandbruksregioner), som til sammen utgjør én fjellregion.
Topp-foto: Haugset/SINTEF