Til hovedinnhold

Utvikler «Facebook» for personer med demens

Universell utforming gjelder ikke bare infrastruktur. I prosjektet JodaBook er personer med demens og psykisk utviklingshemming med på å utvikle sin egen sosiale app.
En forenklet "Facebook" og digital minnebok har stor praktisk nytte for personer med demens, mener gründer Kristil Erla Håland. Hun fikk ideen da moren ble dement. Foto: Lisbet Jære.
En forenklet "Facebook" og digital minnebok har stor praktisk nytte for personer med demens, mener gründer Kristil Erla Håland. Hun fikk ideen da moren ble dement. Foto: Lisbet Jære.

Gründeren og forsker Silje Bøthun i SINTEF. Foto: Lisbet Jære

I samarbeid med gründer Kristil Erla Håland er SINTEF i ferd med å utvikle en app som fungerer som en slags forenklet versjon av Facebook for personer med psykisk utviklingshemming og demens.

Forprosjektet kalles  «JodaBook  – fra FaceBook til minnebok for personer med demens.» – Noe av det mest verdifulle med prosjektet, er at både personer med demens og med psykisk utviklingshemming selv har deltatt i testing og utvikling av JodaBook. Dette er grupper som oftest ikke er inkludert i designprosesser, men det er utrolig viktig at de er med for å få riktig resultat, sier Silje Bøthun, forsker i SINTEF

Ble gründer da moren fikk demens

Jodabook bygger på JodaCare, dette er en app som Håland tidligere har utviklet der helsepersonell kan legge inn tekst og bilder om tjenestemottagere. Slik kan de pårørende kunne holde seg oppdaterte om hverdagen deres.

– Løsningen må være noe av det mest intuitive i verden, og brukergrensesnittet i toppskiktet. Vi er helt avhengige av at tjenestemottakerne er med å utvikle løsningene. 
– Forsker Silje Bøthun i SINTEF

Ideen fikk Håland da den 80 år gamle moren hennes fikk demens for noen år tilbake.

– Det var som å trykke på en bryter; fra å være datter var jeg blitt en omsorgsperson. Mamma husket ikke om hjemmetjenesten hadde vært der, eller om hun hadde spist. Behovet for informasjon og hjelp var enormt, men det var dessverre lite hjelp å få.    

På den tiden jobbet Håland med salg av en tjeneste som het My kid. I My Kid kan barnehagepersonalet legge inn tekst og bilder for å dokumentere hva barna sier og gjør i løpet av dagen slik at foreldrene skal kunne holde seg orienterte.  

– Men jeg trengte en slags «My mum». Jeg hadde behov for å finne ut hva som skjedde med moren min og hvordan hun hadde det. Appe fantes ikke på markedet så jeg skjønte at jeg måtte lage den selv.

Brukerne selv var «testpiloter»

JodaBook er altså en slags forenklet utgave av JodaCare, men mens brukerne av JodaCare er helsepersonell og pårørende, er det tjenestemottakerne selv som er brukere av JodaBook.

Prosjektet er støttet av De Regionale forskningsfond (RFF) og har pågått i samarbeid med  Songdalen og Bærum kommune.

– JodaCare løste et kjempeproblem for de ansatte på et hjem for psykisk utviklingshemmede som prøvde løsningen, de kunne legge vekk de gamle beskjedbøkene et par måneder etter at de fikk JodaCare. Men tjenestemottakerne som var unge gutter med utviklingshemming hadde ikke stor nytte av den. Den var for komplisert, sier Håland.

Ønsket bedre kommunikasjon

Det var helsepersonell på et hjem for psykisk utviklingshemmede som kom med et ønske om en app som tjenestemottakerne selv kunne bruke, de ønsket seg en forenklet versjon av JodaCare. Målet var å forbedre kommunikasjonen mellom pårørende, de ansatte og beboerne.

JodaBook åpner for at informasjon fra JodaCare, som tidligere bare har vært tilgjengelig for helsepersonell og pårørende, også vises for tjenestemottakerne. Dette kan være bilder, tekst og kalender som personer med nedsatt funksjonsevne eller personer med demens også har glede av, for eksempel bilder fra bursdager og turer.

– Vi hadde lanseringsfest av JodaBook på et hjem for psykisk utviklingshemmede. Det var utrolig artig å se hvordan de gledet seg over å se på bilder av aktiviteter de hadde vært med på for en stund tilbake, og høre hyggelige ting helsepersonell hadde sagt om dem, forteller Håland.

Må være intuitiv og enkel

SINTEF har tidligere jobbet med å utvikle tjenester for demente, og så tidlig at også de kunne være i målgruppa for en slik type app.

I forprosjektet til JodaBook har de hatt to intervju- og testrunder med personer med demens og en med psykisk utviklingshemmede slik at appen skal bli mest mulig brukervennlig.  

– Vi har kunnet gå i dybden i hverdagen deres for å forstå behovene. Løsningen må være noe av det mest intuitive i verden, og brukergrensesnittet i toppskiktet. Vi er helt avhengige av at tjenestemottakerne er med å utvikle løsningene, sier Bøthun.

Informasjonen ligger i hovedsak i en feed. I brukertesten fant de ut at det å scrolle nedover i en og samme feed gikk bra, mens muligheten til å trykke seg inn på nye innlegg for mer informasjon virket forvirrende og brukerne mistet oversikten. At hjertesymbol skulle bety «like» var heller ikke like selvforklarende.

Personer med demens og psykisk utviklingshemming har ulike behov, og appen kan tilpasses den enkelte bruker.

Alle skal kunne dele bilder

I juli 2014 trådte det i kraft en lov som sa at alle nye IKT-løsninger skal være universelt utformet. 

– Det å dele bilder og øyeblikk er blitt en svært viktig del av hverdagen til de fleste. Vi ønsker et samfunn der folk kan delta ut ifra egne forutsetninger, og også de med funksjonsnedsettelse skal ha tilgang til digitale flater. Det var utrolig artig å se hvor stor glede flere av deltakerne hadde av testversjonen av JodaBook, sier Bøthun.

Men hvorfor har appene ordet «joda» i seg? Håland avslutter med å forklare opprinnelsen: 
– Min glemsomme mamma ringer og sier at hun ikke har fått besøk i dag. «Joda!» sier jeg, og forteller at jeg har lest i JodaCare at Ole fra hjemmetjenesten har vært der og laget fiskeboller. Da husker hun på det, og synes det er greit.

Publisert 27. mars 2019
av Lisbet Jære for Gemini.no