Vi snakker stadig oftere om mat i samme setning som beredskap. Da handler det gjerne om kornlager. Forsyningslinjer. Strøm. Drivstoff. Det er nødvendig.
Annette Brede og Arnt Ove Løvås har helt rett når de skriver i en kronikk i Adresseavisen at «Norsk mat er ikke bare mat. Det er beredskap. Det er trygghet. Og det er vår første forsvarslinje». Jeg er helt enig. Men norsk mat kommer ikke bare fra land. Den kommer også fra havet.
Fisk fra havet kan, og bør, være en sentral beredskapsressurs. Naturligvis. Det poengterer fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss også i Fiskeribladet. Men spørsmålet kan ikke fokusere på hvilken rolle sjømatnæringen skal spille når krisen rammer.
Det må også sette søkelyset på hva som må være på plass for at ressursene fra havet fortsatt kan bli mat på bordet når samfunnet er under press. Da må bestander og økosystemer være tilgjengelige for bærekraftig høsting – for havet er ikke et stabilt matlager som er klar til å brukes når man behøver det.
Må få en tydelig plass
Næringen har rett i at sjømat må få en tydeligere plass i beredskapsdebatten. Men den plassen hviler på at havet fortsatt kan levere når det gjelder. For havet er i endring. Hele tiden. Arter flytter på seg.
Noen flytter ut av norske farvann – andre kommer inn. Rekrutteringen svikter i perioder.
Klimaendringer påvirker både fisken og næringsgrunnlaget den er avhengig av. Skal sjømat være en reell beredskapsressurs, og ikke bare en påstand i beredskapsdebatten, må vi sikre at vi som næring kan bidra til å minske effekten av disse utfordringene før krisen rammer oss og beredskap blir mer enn bare et ord.
Dette er ikke et argument for å nedjustere viktigheten av fiskeriene når det kommer til matberedskap. Tvert imot.
Fiskerinæringen er en viktig del av løsningen på beredskapsutfordringene Norge står ovenfor. Næringen fortjener å også bli fremhevet for dette på lik linje med mat fra land.
Men sjømatberedskap som skal holde over tid kan ikke bare handle om hvordan vi mobiliserer ressursene når krisen rammer. Den må også handle om hvordan vi bevarer selve produksjonsgrunnlaget før krisen kommer.
Og her vil bidraget fra fiskerinæringen selv blir mer og mer viktig – spesielt når det kommer til å tilpasse seg alle endringene som skjer i havet samtidig som det skal være et godt livsgrunnlag.
Teknologi er forvaltning
Men for å kunne bidra på best mulig måte må de ha tilgang til løsninger som fungerer om bord og er mulige å ta i bruk. Løsninger for seleksjon og bedre håndtering av bifangst for å redusere belastningen på sårbare arter.
Redskap med mindre bunnpåvirkning slik at sårbare områder skånes.
Automatisk fangstregistrering som kan gi mer kunnskap om hva som fanges, hvor og når. Beslutningsstøtteverktøy som kan optimalisere driften og redusere bruken av drivstoff.
Dette er ikke teknologier for teknologienes skyld. Det er praktiske redskap som må (videre)utvikles for at fiskeriene skal kunne høste fra havet også når havet er i endring. Løsninger som kan brukes i næringen. Som næringen også har vært med på å utvikle.
Men teknologi blir ikke god forvaltning bare fordi den er ny. Selv ikke om den er utviklet sammen med næringen. I en workshop med fiskere, forvaltere og forskere for EU-prosjektet MarineGuardian tidligere i sommer var det nettopp dette som ble lagt frem av deltakerne.
Det avgjørende, sa de, var ikke bare om en båt installerte en sensor av noe slag – enten det var et kamera eller en laser eller et videosystem. Det var heller ikke avgjørende om denne sensoren kunne måle både størrelsen, vekten og arten på fisken som ble høstet.
Det som ville være avgjørende var om målingen kunne være til å stole på. Om teknologien fungerte om bord. Og om dataene som ble fanget ved bruk av sensoren faktisk kan brukes på en måte som var av verdi for både fisker, forvaltning og forskning.
Mer informasjon
Deltakerne under workshopen pekte også på at bedre og mer løpende informasjon om mengde og artssammensetning fra slike typer sensorer kunne gitt et felles bilde av hvor mye som faktisk tas opp av havet.
Noe som igjen kan gjøre det lettere å tilpasse fisket når sammensetningen i fangstene endrer seg, og gi forvaltningen et bedre grunnlag for å vurdere tiltak.
Men data er ikke nøytrale bare fordi de er digitale. De må være pålitelige, vanskelige å manipulere og forståelige for dem som skal leve med konsekvensene av dem.
I tillegg poengterte deltakerne at det ikke finnes noen universalløsning når det kommer til teknologiske innovasjoner for fiskefartøy. Det som er praktisk mulig på et stort fartøy er ikke nødvendigvis mulig å installere på en mindre båt med begrenset plass og andre arbeidsoperasjoner.
Og om installering av nye teknologiske løsninger oppleves som enda et krav som kommer ovenfra, uten at den løser et problem for fiskeren eller gir bedre grunnlag for både inntekt og økt tillit, blir den fort en byrde.
Hvis den derimot kan redusere usikkerhet, forenkle rapportering og støtte mer målrettet fiske, kan den bli en del av løsningen.
Under en lignende workshop i Canada, med andre fiskerier som hadde andre utfordringer enn de som deltok på den norske workshopen, ble lignende utfordringer tatt opp.
Der handlet samtalen mest om effekten av bunntråling, bifangst og hvaler som hekter seg i tauverk fra snøkrabbeteiner. Teknologiene som ble diskutert handlet om redskap med mindre bunnpåvirkning, akustiske løsninger som kan redusere risikoen for at hvaler setter seg fast i tauverk, og mer aktiv seleksjon i trål for å unngå bifangst før fangsten tas opp.
Er overførbare
De fleste av disse utfordringene er overførbare til både norske og andre europeiske fiskerier. Diskusjonene i begge workshopene synliggjorde også et viktig fellestrekk. Nemlig at en prototype av en teknologisk løsning ikke løser utfordringene alene.
Et nytt redskap må være tilgjengelig når det trengs, tåle forholdene på feltet det er laget for og være mulig å betale for. Fiskerne må ha tid og kompetanse til å bruke det. Regelverket må være forutsigbart, og helst fleksibelt gitt at havet er i kontinuerlig endring.
Og det må være tydelig hva dataene skal brukes til – og av hvem. Slik teknologi - som reduserer bifangst, registrerer fangst pålitelig og automatisk, minimerer bunnpåvirkning eller risikoen for konflikt med sårbare arter - kan alle bidra til å bevare grunnlaget for framtidig høsting, og at sjømat kan oppleves som et mer sikkert beredskapslager.
Men teknologi kan naturligvis ikke skape rekruttering når bestandene svikter. Teknologi kan heller ikke oppheve effekten av varmere hav, endrede næringskjeder eller arter som flytter på seg.
Men dersom den utvikles i samarbeid mellom næring, forvaltning og forskning, kan den gi fiskeriene bedre mulighet til å oppdage endringer tidligere, fiske mer selektivt og redusere utilsiktet påvirkning før grunnlaget for framtidig bærekraftig høsting svekkes.
Når vi snakker om sjømat som beredskap må vi derfor vurdere mer enn hvor mye fisk vi kan hente opp fra havet i en krise. Vi må spørre om beslutningene vi tar i fredstid gjør havet bedre eller dårligere i stand til å produsere mat når vi trenger den som mest.
Norges viktigste beredskapslager kan ikke fylles opp igjen når krisen kommer. Det må forvaltes mens vi fortsatt har det.
