Til hovedinnhold

Gi gigantplattformene et liv etter døden

Energikrevende opphugging, eller etterliv som ruiner, venter sokkelens betongplattformer når de pensjoneres. Bør de ikke få høste mat og grønn energi i stedet?
Her slepes Troll A-plattformen, den høyeste av olje-Norges betongplattformer, til Nordsjøen i 1995. Denne plattformen alene består av over en halv million tonn betong og armeringsjern. I en sirkulær økonomi blir det et nederlag å la slike ressurser gå til spille, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gunnar Lier/NTB scanpix
Her slepes Troll A-plattformen, den høyeste av olje-Norges betongplattformer, til Nordsjøen i 1995. Denne plattformen alene består av over en halv million tonn betong og armeringsjern. I en sirkulær økonomi blir det et nederlag å la slike ressurser gå til spille, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gunnar Lier/NTB scanpix

Mange håper koronakrisen vil gi sirkulærøkonomien bedre kår. Altså at virksomhet som forlenger livet til materialer, varer og maskiner – og slik krymper CO2-utslipp og ressursuttak – erstatter arbeidsplasser som ikke overlever pandemien. I lys av dette skurrer et signal fra vår «nabosokkel», den britiske, på urovekkende vis.

Der ønsker oljeselskapet Shell å la to plattformunderstell stå igjen, når produksjonen er over i reservoarene de betjener.

Til protester fra mange land, vedtok britiske myndigheter i fjor å støtte planen. Snart får Norge samme problemstilling i fanget: Hva bør vi gjøre når våre betongplattformer skal pensjoneres?

Støy og digre støvskyer

De er tolv i tallet, og svære. Ni er bygd slik at de kan tas til land for materialgjenvinning. Men langvarig støy og digre støvskyer blir uunngåelig ved opphuggingen. Vil noe verft påta seg slike HMS-utfordringer?

Vil samfunnet godta energiregnskapet knyttet til all energien som riving krever? Pluss den betydelige HMS-risikoen knyttet til løfting av konstruksjonene fra havbunnen med påfølgende sleping – samt kjemperegningen skattebetalerne får, siden staten tar 78 prosent av regningen?

Svaret på alt dette kan bli «nei». 

Etterbruk bør utredes

Alternativet til opphugging er i dag at plattformene ribbes for utstyr, mens understellet etterlates til havs. Ikke bare er dette lite sirkulært. Også etikken er tvilsom. Skal vi overlate til barnebarna å rydde opp?  

For å unngå dette, bør Norge alt nå starte en kunnskapssanking for å kartlegge hvordan vi kan realisere etterbruk av gigantplattformene, eksempelvis til produksjon av sjømat og grønn energi.

Parallelt bør vi igangsette studier som sammenligner økonomi og miljøeffekter av ulike måter å fjerne eller bruke offshore installasjoner i et livsløpsperspektiv.

Statfjord A først i pensjonskøen

Først i pensjonskøen av betongplattformer står den ikke flyttbare Statfjord A. Den tas trolig ut av bruk om fem til ti år, fordi det antas at videre drift fra da av blir ulønnsomt. Men tidspunktet er usikkert, for historien er full av eksempler på at ny teknologi har økt felters levetid.

I en rapport om nedstengningen anbefaler operatør Equinor demontering av dekk/overbygg og at plattformbeina etterlates til havs. I sin konsekvensutredning fra 2018 konkluderer selskapet nemlig med at ingen annen næring har økonomi til å drive plattformen videre per i dag.  

Men få sannheter er evige. Nå bør Norge koble dagens brukere av plattformene med de som kan tenkes å bli nye brukere.

Hydrogenfabrikk og datasenter under vann

Ideene som er luftet som langt inkluderer å la plattformene bli:

  • Fabrikker som produserer nullutslippsbrenslet hydrogen ved å bruke havvind til å spalte avsaltet sjøvann.
  • Havvindbaserte datasentre under vann – det kalde sjøvannet vil redusere energibehovet for kjøling.
  • Havvinddrevne ladestasjoner for elektriske skip.
  • Felles boligkvarter og service-stasjon for flere ulike havromsnæringer, herunder avanserte fôrlager og fôrfabrikker for offshore havbruk.
  • Fremtidig forskningsstasjon for studier av hav – inklusive marinbiologisk mangfold og bestandsovervåking av biologiske ressurser.

Kan stå i flere hundre år

Nå trengs studier som kan klargjøre hva slags viten, teknologi og regelendringer som må til for at gjenbruk av plattformer skal bli noe av.

Klimaet og miljøet fortjener en slik studie. For det første fordi plattformene kan brukes lenge. Basert på nåværende kunnskap anslår Equinor at betongunderstellet på Statfjord A trolig kan stå i flere hundre år. For det andre fordi store mengder ikke-fornybare materialer inngår i plattformene.

Den høyeste av plattformene, Troll A, består av over en halv million tonn betong og armeringsjern. I en sirkulær økonomi blir det et nederlag å la slike ressurser gå til spille.

Veien forbi hindrene

Høye driftskostnader og eksisterende regelverk står i dag i veien for etterbruk. Eneste vei forbi hindrene er å koble oljebransjens kompetanse opp mot den viten nye brukergrupper har om hva de vil trenge til havs.

Noen sentrale og ubesvarte utfordringer og spørsmål kan være:

I hvilken grad vil nye aktuelle virksomheter la seg automatisere? Hvordan bør folk fraktes til og fra installasjoner med ny aktivitet, og hvor ofte må det skje? Hva må endres av regelverk for å tilpasse oljeplattformer/betongunderstellene til annen virksomhet?

Og hvilke muligheter kan ny teknologi gi for rimeligere plattformbaserte operasjoner og for rimeligere vedlikehold av konstruksjonene?  

Av hensyn både til klima og miljø bør forskningsmiljøer, myndigheter, oljeindustri og andre havbransjer her hjemme snarest forene krefter for å gi landet vårt svar på nettopp slike spørsmål.

Artikkelen sto første gang i Dagens Næringsliv tirsdag 21. juli 2020 og gjengis her med DNs tillatelse

Publisert fredag 24. juli 2020
av Svein Tønseth for Gemini.no