Skipet i Odfjell-flåten installerte seilteknologi for litt over ett år siden og har allerede spart verden for tonnevis av klimagassutslipp. Nylig fikk forskere fra SINTEF bli med om bord for å studere de menneskelige faktorene ved bruk av den nye teknologien.
Global skipsfart står for rundt tre prosent av verdens klimagassutslipp. Vindassistanse via seil er blant teknologiene som kan kutte forbruket her og nå. For teknologien kan brukes på skip som allerede er i rute.
Enorme mengder drivstoff kan halveres
Gjennom prosjektet WAPS-IT fikk forskerne Thor Albrektsen og Rolf Johan Bye bli med om bord i skipet på reisen fra Korea via Japan til Kina. De studerte mannskapets kompetanse- og opplæringsbehov ved bruk av moderne seilteknologi.
Når skipet krysser store hav, bruker det rundt 25 tonn drivstoff i døgnet. Under optimale forhold kan seil levere opp mot 40 prosent av energibehovet.
– Vi er jo på Mercedesen innenfor kjemikalietankere, sier overstyrmann Vetle Høgevold.
En treffende beskrivelse av et av de mest avanserte skipene innen flytende bulk.
Odfjells satsing på vind
Bow Olympus er en kjemikalietanker spesialisert på komplisert flytende last, med en lastekapasitet på 49 000 tonn. Skipet er en del av Odfjells strategiske satsing på seilteknologi, med én ny retrofit og to nybygg på beddingen.
– For oss er dette både et miljøtiltak og en test av hvor langt vindassistert fremdrift kan tas i kommersiell drift, sier Jan Opedal, Manager Projects i Odfjell.
I tillegg til seilene tar skipet i bruk avansert værruting. Det betyr at ruten oppdateres hver tolvte time for å fange mest mulig vind i seilene, utnytte havstrømmene og styre unna farlige stormer. Selv om ruten legges om etter været, står ikke tidsvinduet til havn på spill. Skipet kommer fram til avtalt tid.
– Kombinasjonen av seil og værruting har gitt en tydelig nedgang i drivstofforbruket etter installasjonen, sier Opedal.
WAPS-IT skal gjøre seil til pensum
WAPS-IT eies av Seatrans Group og er delvis finansiert av Forskningsrådet. Målet er å utvikle en internasjonal standard for kompetanse og opplæring på vindassistert fremdrift (WAPS), og få seil inn i maritim utdanning. Prosjektet beskriver derfor hvilken kompetanse et mannskap faktisk trenger når seil blir en del av driften. På den måten kan erfaringene fra Bow Olympus overføres til nye skip og rederier.
– Vi har allerede gjort noen interessante funn, forteller Thor Albrektsen i SINTEF Ocean og Rolf Johan Bye i SINTEF Digital.
Funnene så langt:
- Selve seilingen krever lite ekstra av navigatørene
- Opplæringsbehovet er størst på teknisk vedlikehold og systemforståelse, spesielt for elektrikere
- WAPS-IT bidrar til IMOs arbeid med framtidige opplæringskrav for seilteknologi i samarbeid med sentrale aktører som International Windship Association
Et skip som fungerer som datalab
Bow Olympus og andre skip i Odfjell-flåten fungerer som en fullskala datalab i flere forskningsprosjekter, som ReSail, Wintegrate og AWESOME. Der WAPS-IT ser på menneskene og kompetansen om bord, retter de øvrige prosjektene blikket mot de mer teknologiske sidene ved vindassistanse.
At forskerne får følge et skip i reell drift og ikke bare i simulator eller på papiret gir et uvanlig godt grunnlag for å forstå hvordan seilteknologi fungerer i praksis. I tillegg ser de også hva den betyr for menneskene om bord.
– Slike data er avgjørende for å utvikle god opplæring og for å planlegge fremtidens lav- og nullutslippsskip, sier Albrektsen.
En arbeidshverdag som ligner den gamle
Som resultatene viser endres ikke navigatørens arbeidsdag dramatisk. Når en styrmann kommer på sin firetimersvakt, går han gjennom ruten time for time for å vurdere om turtallet må justeres.
Seilene står i automatisk modus som optimaliserer hvor mye løft de gir, og krever lite manuell oppfølging under vanlig drift. I praksis handler det meste om overvåking. Å holde et øye med værbildet, seilenes stilling og at systemet gjør jobben sin.
– Styrmennene er gjennomgående positive til seilene og mener det går fort å lære seg å bruke de, forteller Albrektsen.
Han har kartlagt arbeidsoppgavene om bord og så at navigasjonsoffiseren bruker en del tid på ruteplanlegging, mens værrutingen ikke ser ut til å øke belastningen nevneverdig. Mesteparten av tiden går fortsatt med til å sjekke soner og havneinformasjon.
Samtidig trekker flere frem at teknologien er intuitiv når den først er lært, og at overgangen fra tradisjonell seilas har vært udramatisk forteller Albrektsen.
Kompetansebehovet ligger i maskinrommet
Mannskapet om bord er positive til seilene, selv om mange av de har lite med dem å gjøre.
– De synes det er stas å seile på et skip som sparer drivstoff, sier Albrektsen.
Prosjektet peker likevel på et potensielt kompetansebehov lenger ned i systemet. Både elektrikere og maskinister ønsker seilteknologi inn i pensum, dersom teknologien blir utbredt, forteller Abrektsen. For det blir behov for god opplæring når stadig flere skip tar i bruk seilteknologi.
