Jeg leser med interesse Annette Bredes innlegg i Adressa knyttet til beredskap og lokal dyrking og lagring av mat.
Det er lett å være enig i at matsikkerhet bør inngå i samfunnets beredskapsplaner. Å sikre mat har opptatt menneskeheten i all tid. I tillegg etterlyser vi som forsker på undergrunnen mer nytenkning.
For vi er overbevist om at undergrunnen bør spille en viktig rolle i denne beredskapen, for lagring og dyrking av mat og for å hindre nedbygging av matjorda.
Lagring over bakken er ikke optimalt i møte med ekstremvær og andre trusler
Om man ser på de siloene som ligger nærmest Adressas lesere, ved Ila i Trondheim og i Buvika, så er de jo lett tilgjengelige for brukerne. Men de ligger også svært utsatt til.
De er godt synlige fra sjøen, fra lufta og fra bakken, og vil være relativt enkle mål å ta ut for en fremmed makt. Det gir ikke god sikkerhet for forsyningen til befolkningen i en krisesituasjon.
Lagring under bakken gir mye bedre beskyttelse. Utformingen av slike lagre må selvsagt ta hensyn til innlasting og utlasting, ventilasjon og tørking.
Det er ikke sikkert at silofasongen som brukes for kornsiloer i dagen, er den rette. Selve bergrommene kan vi utforme nesten så høye, brede og lange vi ønsker.
Sammen må vi utvikle optimal fasong og finne de rette lagringsforholdene.
Mat kan også produseres under bakken, i egnede kaverner eller rom, og dermed komme som et tillegg til tradisjonelt landbruk. Konsepter for dette er allerede under utvikling.
Landbruksarealer står i en tung skvis. Arealer bygges ned for veg- og jernbaneutbygging, byutvidelser og andre formål.
Mye av dette kunne vært lagt under jorda, for å redusere nedbygging av matjorda.
Et eksempel fra Trøndelag: Hvis mer av E6 sørover fra Klett ble lagt i tunnel, eksempelvis gjennom Vassfjellet, kunne vi ha unngått store inngrep i landbruksareal.
Det ville blitt dyrere, det hersker det ingen tvil om, og det ville ha tatt noe lengre tid.
Men nedbygging av noe av den beste landbruksjorden vi har i Trøndelag, kunne vært unngått. Den nedbyggingen har også en kostnad.
Så kan man argumentere med at om 50 år er denne E6-strekningen utdatert uansett, og da tvinges man kanskje til å reversere prosessen og ta veien tilbake til landbruksareal.
I et nyopprettet senter for forskning og innovasjon for bruk av undergrunnen, CISU, ser vi blant annet på arealplaner i byene der strukturer som tradisjonelt har ligget i overflaten, deriblant lagring og produksjon av mat, kan flyttes under bakken.
Matproduksjon under bakken er ikke en reell konkurrent for den tradisjonelle bonden, kun et supplement. To norske bedrifter som utvikler matprodukter på den måten, er med i CISU.
Fordelene ved underjordsanlegg i forhold til daganlegg er vanskelige å kvantifisere i økonomiske modeller. Det er noe vi vil jobbe med i dette senteret.
Vi vil teste ut om de økonomiske modellene vi har i dag, kan utvikles for å sette verdi på overflateareal, eller kapitalisere fordelene ved å flytte ulike elementer under grunnen.
Det enkleste vil være å sette en antatt salgsverdi på overflatearealet man kan spare.
Men det alene vil neppe vise verdiene et underjordsanlegg gir i form av økt samfunnssikkerhet og forsyningssikkerhet.
Innlegget ble først publisert i Adressa og gjengis med tillatelse.
