Norsk havbruk står ved et veiskille. Regjeringens stortingsmelding «Fremtidens havbruk», som det nylig ble inngått forlik i Stortinget om, foreslår kraftige grep. Ved å håndtere utfordringer knyttet til lus og fiskevelferd, skal vi få en mer bærekraftig oppdrettsnæring. Disse intensjonene er riktige og nødvendige.
Men mellom politisk ambisjon og faktisk omstilling ligger et krevende landskap av teknologiutvikling, investeringer og forvaltningspraksis.
I midten står oppdretterne i en umulig spagat. De skal gjøre alle til lags.
Fullt av målkonflikter
Innenfor et komplekst regelverk, forvaltet av flere etater med ulike mandat og prioriteringer, skal de skubbes hardere til å velge rett teknologi. Men av havbruksmeldingen er det vanskelig å se i hvilken retning regjeringen ønsker å skubbe dem.
Dagens forvaltning er stappfull av reelle målkonflikter fra før:
For eksempel kan hensynet til fiskevelferd (Mattilsynet) kollidere med tiltak for effektiv lusebekjempelse (Mattilsynet/Fiskeridirektoratet). Lusetiltak kan i sin tur utfordre sikkerheten for de ansatte (Sjøfartsdirektoratet/Arbeidstilsynet) og øke faren for rømming (Fiskeridirektoratet).
Påfallende brist
Slike målkonflikter er ikke unike for havbruksnæringen. Men det er påfallende at stortingsmeldingen ikke beskriver hvordan disse motstridende hensynene i verste fall kan forpurre meldingens ambisiøse mål om omstilling.
Ei heller beskriver meldingen avgjørende hindre for den ønskede teknologiutviklingen.
Teknologi kan forvandle industrier
I Sintef ser vi daglig hvordan ny teknologi kan forvandle industrier. Stortingsmeldingens forslag om lusekvoter og avgift på tapt fisk, vil utvilsomt skape sterke insentiver for teknologisk innovasjon. Men her finnes ingen kvikkfiks.
Omstillingen det legges opp til, forutsetter nye løsninger innenfor alt fra produksjonsmetoder (som flytende lukkede anlegg med alt det innebærer av maritim teknologi og vannbehandling) til presis overvåkning av miljøpåvirkning og av antall fisk og lakselus samt av dyrevelferd.
Her står vi ikke bare overfor kostbare, men også kompliserte utviklingsoppgaver.
Dristig grep
Meldingens forslag om å fjerne dagens mengdebegrensning på selskapsnivå (MTB) er et dristig grep. Det kan frigjøre innovasjonskraft.
Men forslaget fjerner også en kjent, om enn grovmasket, mekanisme for å regulere samlet regional påvirkning. Dette stiller store krav til de verktøyene vi erstatter den med.
Lang og kostbar vei
Utfordringen knyttet til alt dette er at mye av teknologien som trengs, er umoden. Veien fra pilotprosjekt til pålitelig drift i stor skala, er lang, kostbar og risikofylt. Som Havbruksutvalget pekte på, innebærer ny teknologi også ny risiko som må håndteres systematisk.
Havbruks-Norge må derfor rive tre barrierer som bremser innovasjonstakten:
- Dokumentasjon og kunnskapshull: Vi mangler anerkjente, standardiserte metoder for å teste, dokumentere og sammenligne ytelsen og risikoen ved ny teknologi – eksempelvis kreves det at tekniske løsninger skal være dokumentert med hensyn til fiskevelferd før de tas i bruk. Uten felles spilleregler blir det vanskelig å ta gode valg. Stortingsmeldingen er sparsom med konkrete tiltak som kan gi nødvendig kunnskapspåfyll her. Den er også forbausende taus om hvordan næringen best kan tilpasse seg et klima i endring.
- Nye krav til forvaltningen. Ikke bare unnlater meldingen å beskrive utfordringene knyttet til dagens målkonflikter. Den er også lite konkret på hvordan forvaltningen selv skal rustes fremover for å håndtere en mer teknologisk drevet næring. I Sintef støtter vi meldingens prinsipp om teknologinøytralitet: at regelverket sier hva som skal oppnås, ikke hvordan. Teknologinøytralitet stiller endrede og økte krav til forvaltningen.
- Økonomisk risiko og kapitaltilgang: Store teknologisprang krever langsiktig, risikovillig kapital. Dette er spesielt krevende for leverandørindustrien. Ordningene som Forskningsrådet og Innovasjon Norge administrerer, er verken innrettet eller dimensjonert for å dekke den kostbare og risikofylte veien fra forskning til ferdig, verifisert teknologi i full skala. Oppdretterne må også være villige til å prioritere og samfinansiere denne typen langsiktig, grunnleggende teknologiutvikling. De bør se til oljenæringen for å lære hvordan den fikk til sine store løft.
Nasjonal satsing trengs
Skal vi lykkes med utvikling av Norges havbruksnæring, må politiske ambisjoner følges opp med tiltak som bygger ned barrierene for utvikling og bruk av ny teknologi.
I klartekst vil dette si en nasjonal satsing på kunnskap og testanlegg, en oppgradering av forvaltningen pluss etablering av rammevilkår som gjør det lønnsomt å investere i fremtidens løsninger.
Innlegget ble første gang publisert i Teknisk Ukeblad og gjengis her med TUs tillatelse.
