Å lande i Belém for å delta på COP30 var på samme tid både spennende og tankevekkende. Varmen i Amasonas, vi snakker 33°C og ingen tegn til kjøligere tider, var en sterk påminner om hva som står på spill. Paviljongene virket mer nøkterne i år. Kanskje var det et tegn på sterkere fokus på ressurseffektivitet? Hvis det er tilfelle, så er det en god start. Men symbolisme alene vil ikke endre kursen på utviklingen i utslipp.
De store spørsmålene på COP30
COP30 tvinger frem de viktige temaene. Agendaen er utfordrende:
- Klimafinansiering – Hvem betaler – og hvordan?
- Veikartet fra Baku til Belém – Kan vi øke ambisjoner for tilskudd?
- Tilpasning og tap & skade – Hvordan beskytter vi de mest sårbare?
- Nye nasjonale bidrag (NDC-er) for 2035 – Vil de tette gapet til 1,5 °C-målet?
Her er den ubehagelige sannheten: historien forteller oss at de fleste land ikke vil levere på sine lovnader. Men selv om alle land skullelevere, vil vi ikke nå målene i Parisavtalen. Dagens utslippskurver fra NDC-ene peker mot nærmere 2,5 °C, og det er ikke bra nok.
Hvorfor «netto geologisk null» betyr noe
Vi trenger å komme bort fra kreativ bokføring i klimaregnskap, og tomme løfter i karbonmarkedet.
Skogkompensasjon og fleksible mekanismer vil ikke redde oss når vi skal mot netto nullutslipp. Hva vil? Rett og slett å lagre permanent den samme mengden fossilt karbon som vi slipper ut i atmosfæren.
“Netto geologisk null” – er nettopp det punktet hvor vi gjør dette – der vi fjerner permanent den samme mengden fossilt karbon som vi slipper ut. Det er ikke et konsept det er en nødvendighet. Det betyr CCS, forsterket forvitring, og CO₂-lagring i stabile formasjoner – løsninger som låser karbonet bort for godt. Netto geologisk null er ikke bare et konsept; det er en nødvendighet hvis vi skal få ned CO₂ og stabilisere klimaet.
Teknologi og samarbeid: ingen mirakelkur
Solkraft, vindkraft og batterier blomstrer, men hovedsakelig fordi det gir mening fra et økonomisk perspektiv. Det er bra, men ikke godt nok. Vi trenger systemiske løsninger, og det finnes ingen enkeltløsning som passer for alle.
Jeg deltok i et panel om hydrogen, i den nordiske paviljongen, sammen med kollegaer fra Finland og Danmark. Vi diskuterte ammoniakk, e-fuels og batterier - — og de vanskelige avveiningene mellom energi- og matsikkerhet. Hva er lærdommen? Norden kan lede an, men lederskap krever handling, ikke bare høye ambisjoner.
Nye innsikter og kjente ansikter
Jeg møtte Jared Daniels fra Global CCS Institute (GCCSI), og vi hadde en forfriskende samtale med optimisme rundt karbonfangst og -lagring. EUs forordning om nullutslippsindustri (Net Zero Industry Act) skaper momentum i debatten, men det vi trenger er opplevd hastverk. Vi må gjøre det grønne til standarden, og innføre et pristillegg for karbonintensive alternativer.
Senere var jeg på den portugisiske paviljongen og snakket om vitenskapelig diplomati og SINTEFs globale initiativer - som Ocean Plastic Turned into an Opportunity in Circular Economy (OPTOCE) (som omdanner havplast til drivstoff for sementovner) og EnergizeNepal (som bygger sedimentresistente vannturbiner). Disse prosjektene viser oss hva reelt samarbeid innebærer, med løsninger som er tilpasset lokale behov.
Den harde sannheten
115 av de 195 landene som signerte Parisavtalen har levert sine nye mål, men disse vil faktisk bare kutte utslippene med 5–10 % innen 2030. Vi trenger 43–45 %. Gapet er skrikende. Forhandlerne prøver å designe etterlevelsesmekanismer (compliance mechanisms) – fordi det rett og slett ikke finnes noen enda. Og debatten om fossilt brensel? Fortsatt kontroversielt tema. Vil COP30 gjenta oppfordringen fra Dubai om å fase ut fossilt brensel? Eller vil geopolitikk vinne igjen?
Inne i forhandlingene
Senere, på den norske paviljongen, fikk jeg muligheten til å snakke med Marianne Karlsen, Norges sjefforhandler. Hennes oppfatning var tydelig: forhandlingene beveger seg raskere i år, drevet frem av en koalisjon av villige land.
Men det store spørsmålet gjenstår: Hva gjør vi med manglende etterlevelse (non-compliance)? Parisavtalen har ingen håndhevingsmekanisme, og det gapet blir stadig mer kritisk ettersom målene glipper. Hva gjør vi når landenes nasjonale klimamål ikke samsvarer med kuttene som trengs for å oppfylle Parisavtalens ambisjoner? Marianne understreket den skjøre balansen i forhandlingsrommet: hvert ord er avgjørende – "skal," "bør," "kan" – fordi nettopp disse ordene er det som former den globale handlingen.
Hvorfor er dette viktig?
Island bruker de store ordene og sier at kollapsen av den atlantiske meridionale veltesirkulasjonen (AMOC) utgjør en nasjonal sikkerhetstrussel. Bangladesh sin paviljong var i utgangspunktet tom. Det minner oss om hvem som lider mest av passivitet. Samtidig henger biologisk mangfold i Amazonas i en tynn tråd.
Dette er ikke abstrakte risikoer – de er reelle, og de vokser stadig raskere. COP30 vil ikke løse alt. Men vi kan sette tonen for det neste tiåret her.
Spørsmålet er: vil vi gripe øyeblikket – eller la det unnslippe? La oss ikke gjøre COP30 til et endepunkt, men heller et retningsvalg.
