13. november samlet forskere, industripartnere og myndigheter seg i SINTEFs lokaler for årets gigaCCS Consortium Days. På programmet sto blant annet en dybdesesjon om Net-Zero Industry Act (NZIA), EUs nye rammeverk for å styrke produksjon og implementering av nullutslippsteknologier. CCS (karbonfangst og -lagring) er én av åtte teknologier som EU definerer som strategisk, og som skal bidra til å nå målet om netto nullutslipp innen 2050.
Strategisk teknologi med geopolitiske implikasjoner
– NZIA trådte i kraft i 2025 og krever at EU bygger opp 50 millioner tonn CO2-lagringskapasitet per år innen 2030. Dette gir CCS en ny rolle, ikke bare som klimateknologi, men som industriell infrastruktur og geopolitisk verktøy. Norge, med sin geologi, kompetanse og tillit, har et strategisk mulighetsrom som lagringspartner for Europa.
– NZIA er Europas svar på geopolitisk sårbarhet og behovet for større autonomitet. Norge må kritisk vurdere effekten av innlemmelse av NZIA i EØS avtalen og signaleffekten av å eventuelt ikke bli en del av dette, sa Nils Røkke, bærekraftdirektør i SINTEF, som åpnet sesjonen med et historisk tilbakeblikk på norsk CCS-innsats, helt tilbake til Lindeberg og Holts berømte hyttetur på 1980-tallet (en anekdote som nok bare fungerer i CCS-kretser).
Perspektiver fra myndigheter og forskning
Lars Erik Aamot, ekspedisjonssjef i Energidepartementet, presenterte status for CCS-lisenser på norsk sokkel. Aamot understreket behovet for langsiktige kontrakter og etterspørsel fra utslippsaktører, og holdt fast ved prinsippet om at «forurenser betaler».
Jorge Sánchez-Borque fra Sokkeldirektoratet (tidligere Oljedirektoratet) fortalte at de mottar 3–4 lisenssøknader årlig, og at norsk sokkel har trygg og dokumentert lagringskapasitet. Han anslo at norsk lagring på sikt kan dekke det dobbelte av EUs mål, men ikke innen 2030.
Catherine Banet, jusprofessor ved Universitetet i Oslo, pekte på at NZIA hviler på logikken fra EUs indre marked, og at norsk sokkel, som ligger utenfor EØS-området, ikke automatisk omfattes. Hun fremhevet at NZIA gir Norge et nytt narrativ for å utvikle et marked for lagringstjenester, men at juridiske avklaringer må på plass.
Industriens behov og utfordringer
Eadbhard Pernot fra Zero Emissions Platform (ZEP) ga innsikt i bakgrunnen for NZIA, som kom som en respons på USAs Inflation Reduction Act. Han understreket at EU fokuserer på sitt indre marked, og at lagring i Norge ikke vil «telle» under NZIA med mindre Norge innlemmer regelverket i EØS.
Pia Prestmo fra Heidelberg Materials utfordret myndighetene på innkjøpssiden: Hvorfor bruker ikke staten offentlige anskaffelser til å skape etterspørsel etter utslippsfrie produkter? Aamot svarte at han som økonom mener at generelt gir direkte bidrag, eksempelvis i form av investeringer i infrastruktur bedre effekt enn krav i anbud, en diskusjon som paneldeltakere tok videre.
Hva er NZIA og hva betyr det for Norge?
- NZIA er EUs industripolitiske rammeverk for nullutslippsteknologier.
- CCS er én av åtte strategiske teknologier.
- NZIA skal realisere minst 50 Mt CO2-lagringskapasitet pr år innen 2030 gjennom at olje og gasselskaper som har produksjon innen EU stiller en slik kapasitet til rådighet. Hvert selskap får et forholdsmessig ansvar for denne kapasiteten.
- NZIA krever at minst 30 % av offentlige anbud vurderes etter ikke-prisbaserte kriterier som bærekraft, datasikkerhet og leverandøransvar.
Det er fortsatt uklart om norske CCS-prosjekter som Northern Lights og Smeaheia kan få strategisk status og EU-støtte hvis NZIA innlemmes i EØS, eller Norge finner bilaterale løsninger, eller om det er tilstrekkelig å være en del av ETS-systemet. Aktørene vil trenge forutsigbarhet, noe vi kan håpe vil skje når EU, og etter hvert Norge, etablerer sine lovverk.
Uten at vi tas inn under NZIAs lagringsmål risikerer vi at norsk lagringsinfrastruktur blir mindre attraktiv, og at Norge blir en mindre attraktiv CCS-partner for Europa.
SINTEFs og gigaCCS’ rolle
SINTEF og gigaCCS har en sentral rolle i å utvikle teknologi, dokumentasjon og verdikjeder som møter NZIA-krav. Senteret fungerer som demonstrasjonsarena og samhandlingsplattform for forskere, industri og myndigheter, og bidrar til å posisjonere Norge som Europas foretrukne CCS-partner.
– Vi må sikre at norsk CCS-industri er posisjonert for å møte kravene, og gripe mulighetene, sa Mona Mølnvik, senterleder for gigaCCS.
Veien videre: strategiske valg for Norge
Norge står ved et veikryss. Full innlemmelse av NZIA i EØS gir tilgang til EU-midler og strategisk status, men krever regulatoriske tilpasninger og spørsmål rundt byrde- og nyttefordeling for Norge.
Norge er den suverent største produsenten av olje og gass i Europa. En tilpasset innlemmelse, med unntak for norsk sokkel, kan balansere nasjonal kontroll med europeisk samarbeid. Å stå utenfor NZIA, men tilby lagring via bilaterale avtaler, gir eksportmuligheter, men svekker innflytelsen.
– Det gjenstår å se hva både Norge og Europa ender med å gjøre. Det er lov å håpe på strategiske beslutninger som er bra for klimaet, og sikrer forutsigbarhet og tilstrekkelig innflytelse, og samtidig posisjonering som Europas foretrukne CCS-partner, avslutter Mølnvik.
