Kameraet ga oss gode tredimensjonale bilder nærmest ved et uhell.
SINTEF-forsker Anders Hansen har en mildt sagt variert arbeidshverdag. Den ene dagen jobber han med en sensor for jordbærplukking, den neste bærer det ut i verdensrommet.
Etter å ha tatt en doktorgrad som atomfysiker og jobbet med panteautomater for Tomra er han nå del av teamet bak et 3D-kamera som snart kan befinne seg på månen.
Flash-LIDAR, som teknologien kalles, bygger på en avansert, ultra-rask bildesensor. Bildene fra denne settes så sammen til tredimensjonale bilder. Det finnes allerede mye teknologi – alt fra biler til robotstøvsugere – som benytter tradisjonell LIDAR, hvor en smal laserstråle sveiper over omgivelsene for å måle avstander.
Flash-LIDAR måler i stedet avstand ved å ta tiden fra en blits tennes til den reflekteres tilbake. For øyet ser det ut som kameraet lyser grønt, men den blitser faktisk 1000 ganger i sekundet.
— Vanlig LIDAR fungerer godt til de fleste formål, men får problemer i noen miljøer, som i havet eller verdensrommet, sier Hansen.
— Vårt system er mer kompakt og kan gi et lettere instrument, noe som er en fordel om det for eksempel skal være i en drone over tid.
Designet for havet
Opprinnelig ble teknologien utviklet for UTOFIA, et undervannskamera som skulle festes til ubemannede ubåter eller brukes til å telle fisk i laksemærer. Dette er et vanskelig arbeid fordi fisken konstant flytter på seg. Tredimensjonal oppdeling av bildet gjør det imidlertid lettere å skille mellom fiskene.
Det viste seg at de samme teknikkene og synssystemene kan være nyttige for operasjoner og utforsking i verdensrommet.
— Navigasjonen under vann og i verdensrommet er ikke så veldig forskjellig, sier Hansen.
— Du beveger deg i tre dimensjoner på en annen måte enn vi som er bundet til landjorda gjør.
Dette satte teknologien på radaren til European Space Agency (ESA), og går det rette veien kan kameraet ende opp som del av en bemannet månelanding.
– Kaster ikke Teslaen i søpla
Det finnes ikke trygge og tilrettelagte landingsplasser på månen. Faren er tilstede for å lande på en skrent eller treffe en kampestein, noe som kjapt kan bety enveisbillett for astronautenes del.
Så du trenger instrumentering som kan se hvor du er i ferd med å lande, og da hjelper den typen 3D-syn som vi har utviklet.
Hansen og kollegene jobber også med å utvikle teknologien for vedlikehold av satellitter som går i bane rundt jorda. Vanlig levetid på en satellitt er gjerne ti år – da er den tom for drivstoff, selv om systemer og instrumenter ellers er intakte.
— Men du kaster jo ikke Teslaen i søpla fordi den er tom for batteri, sier Hansen.
— Vi kan sende opp robotiske vaktmestere som fyller drivstoff og reparerer satellittene, men det er veldig små marginer som skiller før man smeller inn i dem så de blir ødelagt.
For tiden tester Hansen og kollegene ut en prototype av kameraet for rombruk. Han understreker likevel at det er en lang vei opp til både måne og satelitter.
— Vi er spente, men også ydmyke. Du skal ha flaks et par ganger for å komme hele veien, så vi prøver å ikke være for oppspilte før vi har en kontrakt.
Synes du dette var spennende, meld deg på vår konferanse Digital fremtid 2023 for å få med deg det fremste innen forskningen.
