Sammendrag
Artikkelen analyserer fenomenet s-fuge i N+N-sammensetninger i vestnordisk i to steg: norrønt språk brukt i prosaverk og de sørvestnorske talemåla årdalsmål, vossamål, hardingmål og kvinnheradsmål. S-fugen oppsto som en tidligere genitivendelse og ble seinere generalisert i større og mindre grad ide moderne vestnordiske språka ved å erstatte andre genitivendelser. I artikkelen presenteres det funn som viser at s-fugen var til stede i norrønt, og at den ble brukt i flere bøyningsklasser enn tidligere beskrevet. De begrensede forekomstene av s-fugen følger en generell tendens i germanske språk,nemlig å bruke s-fugen for å skille mellom komplekse forledd (avledningerog sammensetninger) og etterleddet. Den samme tendensen finnes i de analyserte norske talemåla, som også beholder andre fuger som tilsvarer de andregenitivendelsene, noe som ligger nærmere situasjonen i færøysk enn i moderne bokmål og nynorsk.
This article presents a study of the phenomenon linking -s- in N+N com-pounds in two stages of West Nordic: Old Norse used in prose works and the South-Western Norwegian dialects from Årdal, Voss, Hardangerand Kvinnherrad. Linking -s- originated in an older genitive ending, and it was later generalised to a greater or lesser extent in the modern West Nordic languages, replacing other genitive endings. The study finds that linking -s- existed in Old Norse, and it was used in larger variety of declension classes than previously described. The limited occurrences of linking -s- follow a general tendency in Germanic languages, using linking -s- to separate between complex first parts of a compound (derived or compound words) from the second part. The same tendencies are found in the analysed dialects, which also retain other linking elements that are equivalent to the original genitive endings, something that follows the situation in Faroese rather than modern Bokmål or Nynorsk.