Sammendrag
Norsk sjømat har lenge vært en viktig eksportvare for Norge og vi bærer en stolt havbruksarv i Norge med en av Europas lengste kystlinjer. Med en så stor næring bærer det også med seg et ansvar. Et ansvar om å drive oppdrettene på en så bærekraftig, skånsom og forsvarlig måte som mulig. For selv om vi har en stolt arv og lange tradisjoner er det viktig å både evne og strebe etter å forbedre seg gjennom endring. En av endringene som har tilbudt en ny måte å drive oppdrett, er gjennom landbaserte RAS-anlegg. Dette er en innovasjon som tilbyr både fordeler og ulemper.
I min masteroppgave har jeg betraktet denne innovasjonen gjennom å sette den i en teoretisk kontekst. Jeg skal bruke relevante teorier innen innovasjon og bærekraftig samfunnsutvikling til å gi mening ut av holdninger, beslutninger og erfaringer statlige premissgivere og aktører som driver med landbasert oppdrett har til byggingen av nye anlegg og driften av eksisterende anlegg. Jeg vil belyse hvordan regioner historisk har blitt og i dag blir påvirket av oppdrettsnæringen og vise hvordan narrativet om regional utvikling utfolder seg både fra fiskeres perspektiv og hvordan nærområdene deres blir påvirket både økonomisk og miljømessig. Jeg skal også vise hvordan RAS kan endre mulighetene for regional utvikling med tilknytning til oppdrettsnæringen. Dette utgjør kunnskapsgapet i min oppgave.
Videre har jeg tatt et dypdykk i hvordan statlige premissgivere, miljøorganisasjoner og aktørene som driver med RAS vurderer miljøpåvirkning og regional utvikling gjennom RAS-anlegg. Jeg har sett på hvordan RAS-anlegg ivaretar næringens legitimitet og hvordan næringens legitimitet generelt er i dag og hvordan RAS-teknologi eventuelt påvirker den. Det har jeg gjort gjennom kvalitativ metode, nærmere bestemt semistrukturerte intervjuer i tillegg til litteraturstudie. Ut i fra disse intervjuene har jeg gjort meg opp noen nøkkelfunn. RAS-anlegg bæres frem av narrativer om en grønn omstilling i næringen, regional utvikling og fiskehelse. Ut i fra intervjuene og litteratursøkene har jeg funnet ut at disse narrativene brukes som verktøy for å skape legitimitet for sosiale og miljømessige hensyn. Med det sagt kan det stilles spørsmål ved de miljømessige gevinstene av anleggene. Man lemner premanente sår i norsk natur uten å vite sikkert at teknologien fungerer. På den andre siden opplever oppdrettere at prosjektene deres får mye negativ omtale i media og møtes med et lite transparent fagmiljø. Det har også blitt stilt spørsmål ved oppdrettsaktørenes motiv for å bygge RAS-anlegg. Brukes miljømessige og sosiale argumenter utelukkende i søken for å ta del i den økonomiske veksten i næringen? Eller er næringen for preget av sertifiseringer og kontroller til å utvikle nye løsninger? Kort oppsummert må man se disse spørsmålene i et helhetlig bilde og innse at legitimitet utvikles over tid. Alle kan tjene på en mer samspilt næring hvor både den generelle befolkingen er bedre opplyst om næringen og man har en felles oppfatning om hva som er realistisk og hva som er testing av den nye spennende teknologien.