Sammendrag
Barnehagesektorens betydelige innslag av private tilbyderorganisasjoner innebærer at høy og likeverdig barnehagekvalitet må nås via et stort mangfold av organisasjoner. Disse har betydelig handlingsrom innenfor det formelle regelverket (rammeplanen). Avhandlingen diskuterer de institusjonelle strukturene som føyer private barnehagetilbydere inn i den offentlig styrte barnehagesektoren, og hvordan de bidrar til å jevne ut forskjeller mellom barnehager. Med utgangspunkt i institusjonell teori og teori om velferdsmarkeder undersøker jeg
På hvilke måter det skapes likhet i barnehagers kvalitet og kvalitetsutviklingsarbeid, på tvers av barnehager med ulike eiere?
Funnene mine viser hvordan nøstede, strukturerte organisatoriske felt og den formelle konfigurasjonen av velferdsmarkedet i barnehagesektoren påvirker hverandre. Aktiv innsats for kvalitetsutvikling gir legitimitet til private barnehagetilbydere, men ulike tilbydere baserer seg på forskjellige former for ressurser (kapital) i dette arbeidet. I kommunevise, desentralisert samordnede velferdsmarkeder jevner strukturerte felt ut forskjeller, basert på frivillig samarbeid og sosial nettverkskapital. Disse strukturene reduserer samtidig den symbolske verdien av kjedekapital, som er basert på organisasjonsinterne ressurser. Resultatet er ofte en tilsynelatende stabil, lokal isomorfi i kvalitetsutviklingarbeidet.
De samme feltstrukturene muliggjør imidlertid også institusjonell endring. Store, private tilbydere utfordrer kommunenes posisjon, via nasjonal politikkutforming og med henvisning til kommunevise kvalitetsforskjeller. Dette endringsarbeidet utfordrer ikke feltets legitimerende fellesbestrebelse om “høy og likeverdig barnehagekvalitet”, men har en sentralisering av makt til å gi kvalitetsbegrepet innhold som mål. Noen av forslagene skyver barnehagesektoren i retning et styrt velferdsmarked, der kvalitet som en standardisert, målbar størrelse gjør styring for økt kostnadseffektivitet mulig.