Til hovedinnhold
Norsk English

Fastlegens tilbud og samarbeid vedrørende personer med en alvorlig psykisk lidelse

Sammendrag

Rapporten analyserer fastlegens tilbud til personer med en alvorlig psykisk lidelse i forhold til en rekke spørsmål knyttet til sentrale mål med fastlegeordningen: tilgjengelighet, kontinuitet, samarbeid mellom fastlegen og andre helsetjenester, samt fastlegens kompetanse i forhold til psykiske lidelser. Prosjektet baserer seg på kvalitative intervjuer med 70 involverte aktører (pasienter, fastleger, psykiatrisk enhet i kommunen). I tillegg analyseres grad av kontakt og samarbeid mellom fastlege og distriktspsykiatriske sentra (DPS) ved hjelp av kvantitative data fra SINTEF Helses undersøkelse av utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre (vedrørende om lag 3000 pasienter i 9 DPS).

Rapporten konkluderer at fastlegeordningen i liten grad representerer noen endring for pasienter med en alvorlig psykisk lidelse. I den grad det har vært endring, har disse imidlertid vært positive. Mye gjenstår likevel, spesielt i forhold til å gi et mer pasientrettet tilbud, få til samarbeid, og å øke kompetansen om psykiske lidelser blant fastleger. Studien viser at tilgjengeligheten til ordinær time og øyeblikkelig hjelp hos fastlegen er relativt bra, men at fastlegens tid og oppmerksomhet
under selve konsultasjonen sjelden legger til rette for å kunne gå inn på det psykiske problemene i vesentlig grad. Fastlegens oppfølging er først og fremst knyttet til somatiske problemstillinger og medisinbruk, mens pasientens ønske for å bli lyttet til i liten grad oppfylles.

Videre påpeker studien at det samarbeides for lite mellom tjenestene, men at lite tyder på at fastlegeordningen har ført til dårligere samarbeid. Alle tjenestene har intensjoner om et bedre samarbeid, og rapporten peker på en rekke årsaker til at dette ofte ikke skjer. Det kvantitative materiale i studien bekrefter at det er lite kontakt mellom DPS og fastlege når pasienten har et behandlingstilbud i DPS. Fastlegen er lite involvert i arbeidet med individuelle planer, og fungerer svært sjelden som koordinator for pasienten. Sykepleier i kommunen er mer sentral enn fastlegen, både når det gjelder antall kontakter gjort fra behandlere ved DPS, og når det gjaldt samtaler som pasienter hadde med andre enn DPS. Fastlegene uttrykker behov og interesse for økt kompetanse og veiledning, men er ofte skeptisk til spesialisthelsetjenestens faglighet. Løsningen blir å bruke eventuelle legekontakter inn mot spesialisthelsetjenesten - en relasjon som bygger på felles faglig plattform, og som har et rasjonale som går utenom systemet, og dermed i større grad er tilpasset fastlegens travelhet. For å sikre kontinuitet mellom tjenestene trengs både formelle strukturer for samarbeid, og lavere terskel for kontakt begge veier.

Kategori

Rapport

Oppdragsgiver

  • SINTEF AS / 78I018
  • SINTEF AS / 78i018

Språk

Norsk

Forfatter(e)

Institusjon(er)

  • SINTEF Digital / Helse
  • Ukjent

År

2005

Forlag

SINTEF

ISBN

8214038340

Vis denne publikasjonen hos Cristin