Metodikken som brukes ved laboratoriet er basert på mange års erfaring og er internasjonalt anerkjent og publisert. Laboratoriedataene brukes som input til numeriske modeller som SINTEFs Olje forvitringsmodell (OWM) og SINTEF OSCAR (Oil Spill Contingency and Response) modell. Modellene predikterer bla. de fysiske endringer i forvitringsegenskaper til oljer, oljedrift og oljens oppførsel og skjebne på sjøoverflaten og i vannmassene.
Laboratoriet bruker LIMS (Laboratory Information Management System) for å tilfredsstille høye kvalitetskrav i forhold til dokumentasjon og rapportering.
For å isolere påvirkningen av de forskjellige forvitringsprosessene (som fordampning og emulgering) blir forvitring av oljene utført med en systematisk, trinnvis prosedyre som er utviklet og senere modifisert ved SINTEF. Vårt laboratorium tilbyr forskningsfasiliteter (benke-skala og meso-skala testbasseng) for bla. å studere oljers forvitringsegenskaper samt dispergerbarhet ved ulike temperaturer i klimarom.
SINTEF har et unikt lager av oljer og ulike residue hovedsakelig fra norsk sokkel, men også fra andre deler av verden, samt diverse oljeprodukter (diesel og bunkersoljer).
Vi tilbyr fysikalske - kjemiske analyser og karakterisering av oljer og residue:
- Trinnvis forvitring av oljer og oljeprodukter (inkluderer enkel destillasjon (topping) av fersk olje til 150°C, 200°C og 250°C+ residue)
- Vanninnhold ved Karl Fischer instrument
- Tetthet
- Flammepunkt
- Stivnepunkt
- Asfalten og voksinnhold i oljer
- Viskositet og reologiske målinger
- Grenseflatespenning IFT (spinning drop og pendant drop)
- Kjemisk karakterisering ved bruk av gasskromatografiske metoder:
- GC/FID
- GC/MS
- WAF (Water accommodated fraction/ vannløselige fraksjoner) Kjemisk og toksikologisk karakterisering av WAF av råoljer og oljeprodukter.
Karakterisering av oljers emulgerende egenskaper:
Vann-i-olje-emulgering er den viktigste forvitringsprosessen som gjør at oljer forblir på vannoverflaten. Evnen til vannopptak, vannopptakshastighet og stabilitet av emulsjoner som dannes på overflaten etter et utslipp varierer mellom forskjellige oljetyper og avhenger av oljens kjemiske sammensetning. Noen oljer har evnen til å ta opp mye vann f.eks. 80 vol. %, mens andre oljer kan ha et betydelig lavere vannopptak. I laboratoriet beregnes en t1/2 verdi som angir tiden i timer for når oljen har emulgert halvparten av sitt maksimale vanninnhold.
Når oljeutslippet skjer, kan oljen være en forholdsvis tynn lavviskøsvæske, men bare etter noen få timer kan oljen bli en høyviskøs, tykk vann-i-olje-emulsjon som kan bli 3-4 ganger større i volum. Kjennskap til oljens emulgerende egenskaper har derfor stor innflytelse på valg av bekjempelsesmetode og utstyr i oljevernoperasjoner. Oljelaboratoriet karakteriserer emulsjoner med hensyn på vannopptak, fysikalske egenskaper, stabilitet, effekten av emulsjonsbrytere og dispergerbarheten av emulsjoner (se eget punkt under).
Dette oppsummert som:
- Tillaging av emulsjoner med ulike olje og vann forhold
- Kinetikk (vannopptakshastighet)
- Stabilitet
- Viskositet av emulsjoner med ulike olje og vann forhold
Dispergerbarhetstesting:
Påføring av dispergeringsmiddel kan fremme olje-i-vann dispergeringen ved at dispergeringsmidlet reduserer grenseflatespenningen mellom olje og vann og dermed danner mindre dråper som blandes lettere ned i vannmassene. Dette reduserer mengde olje/emulsjon på sjøoverflaten.
Oljelaboratoriet utfører dispergerbarhetstesting med noen av de mest anerkjente testmetoder (IFP, MNS, WSL) og henviser til metodikk beskrevet i norske forskrifter. Testingen danner grunnlaget for valg av det mest egnete dispergeringsmiddelet for den aktuelle oljen og bestemmelse av optimal dosering for bruk av dispergeringsmiddel, samt estimering av "tidsvinduet" for bruk av dispergeringsmidler for bekjemping av utslipp til sjøs. I tillegg har vi en feltprosedyre (FET-test) som på en enkel måte kan gi et mål på dispergerbarhet ute i felt/på sjø eller ved forsøk i meso-skala testbasseng på SINTEF.
For mer informasjon, se våre faktaark:
