– Anlegg som burde vært undersøkt videre, får med det nåværende kontrollopplegget
tikke videre som mulige legionella-bomber. Jeg kan ikke sitte rolig å se på at en forskrift som skal hindre spredning av legionella-smitte, i verste fall kan virke mot sin hensikt, sier seniorforsker, dr. philos Catrine Ahlén ved SINTEF Helse.
Den erfarne mikrobiologen framholder at den anbefalte kontrollmetoden samtidig utløser rensetiltak i mange anlegg som i realiteten er friske.
– Flere bedrifter blir i praksis forledet til å gjennomføre kostbare rensetiltak som er unødvendige, sier forskeren.
Angriper forskrift
Ahlén har arbeidet med legionellabakterier og utført påvisningstester for legionella hos bedrifter og om bord i skip i ti år.
Det siste store legionella-utbruddet i Norge kom i Østfold i mai 2005 og krevde ti menneskeliv. Stridens eple er en midlertidig forskrift som Sosial- og helsedirektoratet var raskt ute med etter dette utbruddet.
Kritisk til metodevalg
Om kravene til mikrobiologisk kontroll og overvåking, sier forskriften at virksomhetene bør forholde seg til en veileder utgitt av Folkehelseinstituttet – en veileder for forebygging og kontroll av legionella-smitte fra VVS-anlegg.
I denne veilederen heter det at virksomhetenes overvåkingsprogram for legionella-smitte bør omfatte rutinemessig prøvetaking og undersøkelse basert på såkalte ”kimtallsundersøkelser” – en metode som ellers brukes på vann som skal inngå i næringsmidler. Nettopp metodevalget er Ahléns ankepunkt.
– En kimtallsundersøkelse forteller hvor mye det finnes av levende, normale vannbakterier i en vannprøve. Til sjekk av næringsmidler er den utmerket, for der kan man ikke tolerere store bakteriemengder. Men den påviser ikke legionella. Til legionella-kontroll er den verdiløs, sier Ahlén.
Legionellabakterier er kresne
Ved kimtallsundersøkelser settes bakterieprøver til dyrking. Slik blir det mulig å telle bakteriekulturers ”morceller” (kimer) og dermed tallfeste bakterieinnholdet i en vannprøve.
Ved dyrkingen tilføres bakteriene næring i form av såkalte dyrkingsmedier. Ved kimtallsundersøkelser brukes dyrkingsmedier med et næringsinnhold som de fleste kjente vannbakterier vokser godt på – men ikke legionella.
De livsfarlige bakteriene trenger annen næring og andre oppvekstvilkår enn de fleste andre bakterier for å klare å etablere seg. Av den grunn er kimtallsanalyser særlig uheldige i situasjoner der legionella-kontroll er målet, påpeker Ahlén.
Dødsbakterier forblir usynlige
Selv om vannprøven skulle inneholde kimer av livsfarlige legionella-bakterier, blir det altså ingen legionella-oppblomstring i en kimtalls-undersøkelse. Kimer av dødsbakterien kan være tilstede i store mengder i vannprøven, men er like fullt usynlige når kimene i den ferdigdyrkede vannprøven skal telles opp.
Ifølge Folkehelseinstituttets veileder er rensing nødvendig bare i anlegg med høye kimtall. Dermed friskmeldes anlegg med lave kimtall. Men ifølge Ahlén viser observasjoner at legionella-oppvekst oftere påvises ved lave kimtall enn ved høye.
I god tro
Ahlén forklarer at lave kimtall kan bety ett av to: Det kan være et bevis på at anlegget er gullende rent. Men det kan heller ikke utelukkes at anlegget er infisert og dominert av bakterier som ikke er synlige ved kimtallstesten, som for eksempel legionella.
Hun påpeker at Norge har massevis av anlegg der eierne har fått vite at kimtallet er lavt. I god tro lar de derfor være å gjennomføre nærmere undersøkelser.
– Dette er høyst bekymringsfullt. Det neste utbruddet kan komme når som helst i et slikt anlegg, sier Ahlén.
Stort spørsmålstegn
Legionellaveilederen fra Folkehelseinstituttet peker ut høye kimtall som et faresignal med tanke på legionellasmitte og anbefaler rensetiltak når tallet blir over 10 000 pr. ml. Ahlén setter et stort spørsmålstegn ved denne anbefalingen.
– Høye kimtall viser at det er mye bakterier i vannet. Men samtidig vet man at legionella ikke kan vokse på de benyttede dyrkingsmediene, og at det derfor ikke er legionella man ser i den dyrkede prøven.
Rask og billig påvisning
Det er fullt mulig å påvise legionella-bakterier i særskilte tester. Tradisjonelt ble dette gjort ved egne dyrkingsforsøk. Dette krever et spesielt dyrkingsmedium – næring som de farlige mikrobene trenger. I dag kan legionella-bakterier påvises direkte i en vannprøve ved hjelp av DNA-baserte teknikker – uten dyrking.
I veilederen fra Folkehelseintstituttet heter det at ”Påvisning av legionellabakterier krever svært spesialiserte laboratorieteknikker, og er både dyrt, tar lang tid og er teknisk komplisert”.
– Dette er direkte galt og misvisende. I dag er billige DNA-baserte hurtigtester hyllevare, sier Ahlén.
Vanlig i utlandet
Sjøl har Ahlén i flere år reist rundt til norske bedrifter og til norske skip på alle hav, og samlet inn vannprøver for legionella-påvisning. Siden 2003 har hun hatt tilgang til utstyr som gir sikre svar i løpet av timer.
– Myndighetene i mange andre land påbyr spesielle legionella-tester når vannet i kjøletårn og liknende anlegg skal kontrolleres med tanke på legionella-smitte. Det burde vi også gjøre her til lands, sier Ahlen.
– La floraen være!
SINTEF-forskeren synes det er ressurssløsing å kreve rensetiltak på bakgrunn av kimtallsundersøkelser, når disse ikke kan påvise legionella. Hun synes også det er urovekkende at det nettopp er anleggseiere med høye kimtall som blir oppfordret til å desinfisere sine anlegg.
– En rik bakterieflora er som regel en normal bakterieflora, og bør få være i fred i kjøletårn og liknende anlegg. Ødelegger man en slik flora, baner man vei for en unaturlig bakterievekst, sier Ahlén.
Av Svein Tønseth
Fakta om bakterien Legionella pneumophila
• Lever i vann. Kan gi livsfarlig lungebetennelse f.eks. hvis den finnes i dusjvann eller i vann fra såkalte kjøletårn, og vi får ørsmå vanndråper i lungene.
• Tåler ikke temperaturer over 63o C. Derfor er det viktig at varmtvannstanker holder minst denne temperaturen.
• Var helt ukjent inntil en kongress for militære veteraner (legionærer) i USA endte i massesykdom og død i 1976. 29 hotellgjester døde. De ble smittet via ørsmå vanndråper fra et airconditon-anlegg.
• Første registrerte utbrudd i Norge var i Stavanger i 2001, med 28 smittede, hvorav sju døde. Seinere har det vært nye utbrudd i Stavanger i 2002 og i Trondheim i 2003. Det siste store utbruddet kom i Østfold i mai 2005 og krevde ti menneskeliv.
