Til hovedinnhold
Norsk English

Teknologi som bygger varig utvikling

— Med teknologisamarbeid som en bærebjelke, ikke et tillegg, vil bistand gi større og varig effekt, skriver forfatteren. Bildet er fra India, hvor prosjektet OPTOCE har utviklet nye løsninger for avfallshåndtering, der ikke-gjenvinnbart plastavfall blir benyttet som energi i lokal, energiintensiv industri. Foto: SINTEF
Norge er blant verdens største bistandsgivere per innbygger, og et av landene med sterkest teknologimiljøer. Likevel brukes disse to fortrinnene sjelden systematisk sammen.

I en tid preget av klimaendringer, krig og økende geopolitisk usikkerhet, er spørsmålet ikke bare hvor mye bistand Norge gir, men hvordan den faktisk virker. Gjennom prosjekt Vendepunkt etterlyser regjeringen mer effektiv, målrettet og resultatorientert bistand.

Norge er verdensledende innen energi, hav og utvikling av digitale og bærekraftige systemer. Disse feltene rommer noen av de mest komplekse samfunnsutfordringene utviklingssamarbeidet skal løse.

Vår fremste kunnskap bør også brukes og bygges gjennom bistand. Da må utfordringene angripes med virkemidler som er rigget for skala, tempo og risiko.

Med teknologisamarbeid som en bærebjelke, ikke et tillegg, vil bistand gi større og varig effekt.

Verken tradisjonell prosjektbistand eller rendyrket investeringslogikk treffer alene. Derfor bør en tredje vei utforskes: «The Norway Way» for globalt samarbeid der kapasitetsbygging, teknologiutvikling, næringsutvikling og investering går hånd i hånd.

Denne modellen kombinerer bistandens samfunnsforståelse med teknologiens gjennomføringsevne og næringslivets innovasjonskraft, og sikrer at aktører samarbeider på tvers av sektorer. Dette gjør vi allerede, men i for liten skala.

To prosjekter viser hvordan:

Plastforsøpling i havet stopper ikke ved en landegrense. I prosjektet OPTOCE samler SINTEF flere asiatiske land med det samme problemet og tilpasser løsningene til lokale forhold i hvert land. Ikke-gjenvinnbart plastavfall gjøres om til energi i lokal industri.

Det regionale grepet er poenget: felles utfordring, felles læring og løsninger formet av dem som skal bruke dem. Og partnerne legger egne midler på bordet.

Energize Nepal viser den lange linjen. Gjennom mer enn fire tiårs samarbeid mellom Kathmandu University, NTNU, SINTEF og lokale partnere er det bygget opp utdanning, forskningskapasitet og lokale løsninger for nepalsk vannkraft og fornybar energi.

En uavhengig gjennomgang bestilt av Norad slår fast at samarbeidet har satt et betydelig fotavtrykk i den nepalske energisektoren, og at det har styrket landets egen evne til å utvikle sektoren.

Gevinsten går begge veier: de norske miljøene henter også kunnskap og erfaring tilbake fra prosjektene.

Gevinsten ved å jobbe målrettet med teknologi globalt handler ikke om å «gi teknologi», men om å bygge lokal teknologisk kapasitet.

Når løsninger utvikles, tilpasses og videreutvikles lokalt, kan de samtidig bidra til å løse klima- og naturkriser, skape innovasjonsmiljøer, bygge næringsliv og øke konkurransekraft.

Erfaringene fra Nepal, OPTOCE og flere andre prosjekter peker i samme retning: Varig utvikling oppstår der teknologi, kompetanse og institusjoner utvikles sammen.

Det krever mer enn enkeltprosjekter. Det krever økosystemer.

Den tradisjonelle bistanden må endres i møte med en verden i rask utvikling. Å bruke en rendyrket investeringslogikk hvor investeringskapital skal utløse private midler, overser behovet for kapasitetsbygging og institusjonell utvikling.

I markeder hvor dette mangler, vil ikke den investerte kapitalen gi nok avkastning eller merverdi.

Skalerbare teknologiske løsninger oppstår ikke i isolasjon. De krever tett samarbeid mellom forskning, næringsliv og myndigheter, både i giverland og i partnerland.

Dette er ikke en ny idé. Det er slik innovasjon og næringsutvikling er bygget opp i Norge og Europa gjennom flere tiår.

Programmer som Horisont Europa og Forskningsrådets virkemidler er basert på nettopp dette: langsiktige partnerskap, risikodeling, klare roller og felles læring.

Ikke alt kan overføres direkte til samarbeid med land i sør. Men lærdommen er viktig: respekt for partnerskap, lokalt eierskap og det å jobbe sammen på likeverdige måter, ikke fundamentalt annerledes enn hvordan samarbeid foregår innenfor Europa.

Norge har høy internasjonal troverdighet, teknologisk kompetanse og finansielle muskler. Det gir et ansvar, men også et unikt handlingsrom.

Vendepunkt stiller det riktige spørsmålet: ikke hvor mye vi gir, men hvordan bistanden skal virke. Svaret bør være å ta i bruk det vi allerede er gode på.

Hver for seg har tung bistandserfaring og teknologimiljøer i verdensklasse begrenset effekt. Brukt sammen kan de bygge varig utvikling, en mulighet Vendepunkt ikke bør la ligge.

Denne kronikken ble først publisert i Khrono og gjengis her med tillatelse. 

Kontaktperson