SINTEF og NTNU var denne uken vertskap for et rundebordsmøte i regjeringens Vendepunkt-prosess, der utviklingsminister Åsmund Aukrust og digitaliseringsminister Karianne Tung inviterte forsknings- og teknologimiljøer til dialog om hvordan Norge kan bidra til mer rettferdig og skalerbar utvikling globalt. Møtet ble ledet av konsernsjef Alexandra Bech Gjørv.
To statsråder, samme budskap: Teknologi må prioriteres høyere
Vendepunkt-prosessen er regjeringens svar på store endringer i utviklingspolitikken, med mål om tydeligere prioriteringer og nye former for partnerskap. Utviklingsminister Aukrust åpnet møtet med å slå fast at digitalisering og ny teknologi har fått for liten plass i utviklingspolitikken.
Digitaliseringsminister Tung pekte på at teknologi er avhengig av både utvikling og regulering for at den skal komme samfunnet til gode, og advarte mot at forskjellene mellom land vil øke dersom teknologi ikke brukes aktivt for inkludering.
Implementering er flaskehalsen, ikke teknologien
Anneli Alatalo Paulsen, leder for global bærekraftig utvikling i SINTEF, brukte sitt innlegg til å utfordre den tradisjonelle bistandstenkningen. Paulsen har lang erfaring med teknologisamarbeid i lav- og mellominntektsland og vet at de tekniske løsningene sjelden er problemet i seg selv.
– Det største gapet er ikke mangel på teknologi, men mangel på implementering, tilpassing og institusjonell kapasitet. Målet er ikke å gi teknologi, men å bygge samfunn og økonomier som kan stå på egne ben, sa Paulsen.
Fra teknologi til varig effekt
Innspillene i møtet viste at norsk teknologi og forskning allerede bidrar mange steder internasjonalt. Eksemplene spente fra digital offentlig infrastruktur og energisystemer til hav og matsystemer. Teknologien finnes og fungerer. Det som ofte stopper effekten, er at lover, finansiering og lokal kapasitet ikke er på plass for å ta løsningene i bruk og skalere dem opp.
For å lykkes må forskning, næringsliv og myndigheter samarbeide tett, både i Norge og i partnerlandene. Det er denne modellen norsk og europeisk innovasjon er bygget på, blant annet gjennom Horisont Europa og Forskningsrådets virkemidler. Ikke alt kan overføres direkte, men prinsippene om partnerskap, langsiktighet og implementering er like relevante.
Mye av dette arbeidet er allerede i gang. SINTEF har en rekke forsknings- og innovasjonsprosjekter sammen med partnere i lav- og mellominntektsland. Likevel er dagens bistands- og virkemiddelapparat i liten grad innrettet mot de langsiktige, tverrfaglige løpene som skal til for å utløse full effekt. Mye av potensialet blir derfor liggende ubrukt. Paulsen mener løsningen blant annet ligger i tøffere prioritering:
– Norge bør konsentrere innsatsen der vi faktisk har et teknologisk fortrinn. Da får vi mer ut av hver krone, og vi bygger samtidig opp norske miljøer som kan stå seg internasjonalt over tid, sa Paulsen.
En «Norway way» for globalt teknologisamarbeid
Paulsen oppfordret Norge til å bruke sin posisjon mer offensivt:
– Norge har høy internasjonal troverdighet, sterke teknologimiljøer og finansielle muskler. Tiden er moden for å utvikle en «Norway way» der kapasitetsbygging, teknologiutvikling, næringsutvikling og investeringer går hånd i hånd.
Ved å kombinere tydelige samfunnsutfordringer med klare krav til samarbeid, langsiktighet og at løsningene faktisk tas i bruk, kan Norge bidra til løsninger som både skalerer og varer. Ifølge SINTEF er dette avgjørende hvis teknologi skal bli et reelt utviklingsverktøy og ikke bare et tillegg i utviklingspolitikken.
