Under Telenorkonferansen nylig slo Nicolai Tangen alarm om kvinners KI-bruk. Han viste til en ny Harvard-studie som viser at kvinner bruker mindre KI enn menn. Han hadde også undersøkt bruken i Oljefondet og funnet store kjønnsforskjeller.
Bekymringen er forståelig og må tas på alvor. KI vil endre hvordan vi jobber, og kvinner må selvfølgelig ha de samme mulighetene som menn til å lære og bruke teknologien. Hvis kvinner får mindre erfaring med KI, risikerer de å bli hengende etter i arbeidslivet.
Men hva kan vi egentlig lese ut av disse tallene? De forteller oss at menn bruker KI oftere, men ikke om teknologien faktisk gjør arbeidet bedre.
Kvinner ser nytten, men også risikoen
I 2025 undersøkte SINTEF hvordan 947 ansatte i norsk forsknings- og utdanningssektor brukte KI. Allerede da fant vi tydelige forskjeller mellom kvinner og menn. Kvinner brukte KI sjeldnere, og oppga oftere at de manglet kompetanse og opplæring. Dette er hindringer arbeidsgiverne må ta ansvar for å fjerne.
Men det betyr ikke at kvinnene ikke så nytten av teknologien. Nesten fire av fem kvinner i undersøkelsen mente KI var nyttig, svært nyttig eller helt nødvendig. Andelen var nesten like høy som blant menn.
I tillegg fant vi at kvinner er mer bekymret enn menn for personvern, økt energiforbruk og CO₂-utslipp, svekket læring, mindre verdsettelse av kreativitet og økt diskriminering. Dette er ikke ubegrunnede bekymringer. Forskning viser at slike konsekvenser kan oppstå, avhengig av hvordan teknologien brukes.
At kvinner bruker KI mindre, kan også handle om at de er mer kritiske til når og hvordan teknologien brukes. Og det trenger ikke være en ulempe.
For det er ikke nødvendigvis de som bruker KI mest som bruker den best. Teknologien kan gjøre oss raskere og mer effektive, men det betyr ikke automatisk at kvaliteten på arbeidet blir bedre eller at vi skaper mer verdi. Og når teknologien gjør mer av arbeidet for oss, risikerer vi å gå glipp av viktig læring og faglige diskusjoner med kollegaer.
Imponerende er ikke alltid det samme som bra
I et av teamene vi studerte, brukte en fagperson KI til å lage fire ulike designforslag på svært kort tid. Forslagene framsto så profesjonelle at diskusjonen raskt dreide seg om hvilket design som var best. Først i ettertid ble det klart at forslagene ikke var særlig godt egnet til det de skulle brukes til. Det som så imponerende ut, hadde ikke nødvendigvis stor verdi.
Eksemplet viser hvor lett vi kan la oss imponere av det KI produserer, uten å stille spørsmål ved om resultatet faktisk er godt nok. Nettopp derfor kan kvinnenes større bekymring for mulige negative konsekvenser av KI være en styrke.
For hva skjer hvis det først og fremst er de ivrigste KI-brukerne som får bestemme hvordan teknologien skal brukes på arbeidsplassen? Da risikerer vi at kritiske innvendinger blir oversett, og at viktige beslutninger tas uten at alle konsekvensene er vurdert.
I et team med programvareutviklere vi studerte, tok en KI-entusiast i bruk KI-generert kode til tross for innvendinger fra en skeptisk kollega. Da koden ble satt i produksjon, førte den til feil i produktet. Tilliten mellom kollegene ble svekket, og planlagte KI-eksperimenter stoppet opp.
Når kvinner bruker mindre KI og samtidig uttrykker flere bekymringer, risikerer deres perspektiver å få mindre plass dersom det er de mest aktive brukerne som får størst innflytelse.
Kvinnenes stemmer må bli hørt
Det er ikke nok å få flere kvinner til å bruke KI. De må også få være med på å bestemme hvordan teknologien skal brukes.
Arbeidsgiverne må sørge for at alle får nødvendig opplæring og mulighet til å prøve ut KI i arbeidet sitt. Men de må også legge til rette for at ansatte kan dele erfaringer, diskutere når teknologien gjør arbeidet bedre, og si fra når den ikke fungerer. Målet må være bedre arbeid og resultater, ikke høyest mulig KI-bruk.
Nicolai Tangen har rett i at vi må ta kjønnsforskjellene på alvor. Men problemet er ikke bare hva kvinner kan gå glipp av ved å bruke KI mindre, men hva arbeidslivet kan gå glipp av dersom vi ikke lytter til dem.
Denne kronikken sto først på trykk i Dagens Næringsliv.
