– Vi kan gjøre mer. Vi trenger mer støtte til forskningssamarbeid med det globale sør, sa Mølnvik.
CCS må opp på gigatonn-skala, altså håndtere milliarder av tonn CO₂. Det understreket ordstyrer Jarad Daniels, administrerende direktør i Global CCS Institute. En slik oppskalering vil ikke skje i Norden alene.
Seminaret The Nordics as a launch pad for scaling carbon management var arrangert av Global CCS Institute og ble åpnet av Mari Sundli Tveit, administrerende direktør i Forskningsrådet og president i Science Europe.
Alt fungerer på Brevik
Mølnviks optimisme bygger på konkrete resultater. Fangstteknologien som nå er i fullskala drift ved sementfabrikken til Heidelberg Materials i Brevik, er utviklet av forskere ved NTNU og SINTEF med støtte fra Forskningsrådet. Løsningen for sementfabrikken ble utviklet da Heidelberg Materials og SINTEF samarbeidet i et EU-prosjekt.
– Du leser sjelden om ting som ikke virker på Brevik. Det er rett og slett fordi alt virker, sa Mølnvik. Det er resultatet av mange års forskning og all kunnskapen som er bygget opp. Det kan vi være stolte av. Skal vi finne svarene, må vi gjøre det sammen.
Winston Beck, senior visepresident i Heidelberg Materials, fortalte at selskapet er svært fornøyd med resultatene i Brevik. En hundre år gammel fabrikk bruker nå helt ny CCS-teknologi, og selskapet kan som det første i verden tilby sement med fanget og lagret CO₂.
Støtten fra norske myndigheter var avgjørende, sa Beck. CCS er kostbart både å bygge og drive. Nå trenger industrien insentiver som gjør CCS lønnsomt og skaper et marked for produkter med lave utslipp.
Tretti år med langsiktig satsing
Den norske CCS-satsingen startet med Sleipner i 1996. Siden har Norge bygget opp en kjede av forskning, utvikling og demonstrasjon: Gassnova og forskningsprogrammet CLIMIT i 2005, Teknologisenter Mongstad i 2012 og, i juni 2025, den offisielle åpningen av Langskip, med CO₂-fangst i Brevik og permanent lagring under Nordsjøen gjennom Northern Lights.
– Uten langsiktig forskning hadde ikke Langskip blitt til, sa Rune Volla i Forskningsrådet.
Volla trakk fram tre avgjørende elementer: langsiktig satsing, næringsdrevet forskning og pilotering og felles infrastruktur. I dag ledes den nasjonale forskningsinnsatsen av FME gigaCCS.
Ane Gjengedal i Klima- og miljødepartementet viste til at CCS har hatt støtte i Norge uavhengig av hvem som har sittet i regjering. Satsingen har fra starten bygget på kompetanse fra olje- og gassvirksomheten og sterke forskningsmiljøer. Norge tar nå imot CO₂ fra tre europeiske land.
Norske erfaringer tas videre
Isabela Morbach, medgründer av CCS Brasil, pekte på flere likheter mellom Brasil og Norge. Brasil har en sterk offshoresektor og store sement-, stål-, olje- og gassindustrier, i tillegg til en omfattende biobasert industri. Det gir landet et stort potensial for CCS.
Brasil kan lære av Norge, mener Morbach. Støtte fra den norske ambassaden og Innovasjon Norge var viktig for å få brasilianske myndigheter med på CCS. Forskningssamarbeidet er også allerede i gang. gigaCCS samarbeider med Petrobras i Brasil, påpekte Mølnvik, og det er mye å hente på et slikt samarbeid.
Forskningen er ikke ferdig
Selv om teknologien nå fungerer i full skala, er forskningsjobben langt fra ferdig.
– Vi vet mye mer om CO₂-strømmer nå, takket være god forskning. Men det tar tid og penger.
En av de neste utfordringene for gigaCCS er å håndtere gasser i CO₂-strømmen som ikke lar seg kondensere. Disse kan påvirke både transport og lagring av CO₂.
Da Mølnvik ble bedt om et siste budskap, holdt hun det kort:
– Forskning virker.
Tim Dixon i IEAGHG avsluttet seminaret i samme spor: Skal CCS skaleres opp, trengs sterk statlig støtte, sterk industri og sterke forskningsmiljøer, uansett hvor i verden det skjer.
