Arrangøren var FNs kapitalutviklingsfond (UNCDF), som lanserer LoCAL+, neste generasjon av sin mekanisme for å kanalisere tilpasningsfinansiering til lokale myndigheter i de minst utviklede landene og små øystater. Med stramme offentlige budsjetter – «limited fiscal space», som moderator Laura Munoz Perez fra UNCDF uttrykte det – får den nye modellen et eget vindu for markedsfinansiering som skal trekke inn private investorer.
Konsekvensene er lokale
Manjeet Dhakal, direktør for Climate Analytics South Asia og sjefrådgiver for lederen av LDC-gruppen, viste til den nylige katastrofen i Nepal, der flodbølgen var så høy og ødeleggelsene så store at landet fortsatt strever med å beskrive omfanget. Når temperaturen stiger, vil både skalaen og konsekvensene øke.
– Klima er en global utfordring, men konsekvensene er lokale, sa Dhakal. For mange land handler tilpasning om å beskytte liv, men også økonomien. Spørsmålet er hvordan kapasitet – både til risikovurdering og til støtte – kan nå helt ned på lokalt nivå.
Edward Maru, assisterende direktør ved Salomonøyenes meteorologiske institutt, beskrev et land uten snø og is som likevel rammes direkte av kryosfæren gjennom havnivåstigning. Befolkningen bor langs kysten, og konsekvensene merkes nå, ikke i framtiden.
– Det er ikke tid for mer dialog. Vi trenger handling og gjennomføring, sa Maru. Lokalsamfunnene venter ikke på støtte: De beskytter kystlinja, samler regnvann og restaurerer mangroveskog.
Forskning som kan overføres
Mona Mølnvik, Vice President Research i SINTEF Energi, sa at Norge opplever den største klimaendringen i sin historie når snø og is smelter på Svalbard, og at det som skjedde i Nepal også berører Norge. SINTEF og NTNU har samarbeidet med Nepal i mange år om vannkraft, blant annet ved å utdanne doktorgradsstudenter fra Kathmandu University i Trondheim.
– Vi føler med dere, og vi tror det er ting vi kan gjøre sammen for å identifisere tidlige varslingssystemer og redusere konsekvensene om det skjer igjen, sa Mølnvik.
SINTEF forsker sammen med industrien, i tråd med politiske ambisjoner, og mye av kompetansen er overførbar: satellittdata, overvåking av fjell og stordata kan brukes til å oppdage endringer i naturen og få varslingssystemer til å fungere. Høyteknologiske løsninger bør utvikles hånd i hånd med lokale løsninger, sa hun – samtidig som hun understreket at tilpasning ikke erstatter utslippskutt for å komme nærmere 1,5 grader.
Hovedbudskapet hennes handlet om hvordan forskningen gjøres.
– Når vi forsker sammen med lokalsamfunnene, kommer vi tettere på det som faktisk trengs, og pengene brukes mer effektivt. Det er ikke nok å snakke sammen – vi må jobbe sammen. Det gir effekt, kunnskapen flyter alle veier, og det styrker verdien av hver krone som settes av til dette, sa Mølnvik.
«Vi er på samme lag»
Salomonøyene og Nepal lever med klimaendringene her og nå, i en helt annen skala enn Norge. Da Mølnvik reflekterte over sesjonen etterpå, mente hun at forskjellen ikke endrer oppgaven.
– Som en del av menneskeheten er vi på samme lag. Dette er en oppfordring til handling – kostnaden ved å ikke gjøre noe overstiger langt kostnaden ved å handle. Spørsmålet er hvem som betaler. Og denne sesjonen viste at akkurat nå er det Salomonøyene og Nepal, sa hun.
Om arrangementet
«Innovative and private sector finance for adaptation and DRR in mountain and coastal regions», Cryosphere Pavilion, COP31, 11. november 2026. Arrangør: UNCDF. Moderator: Laura Munoz Perez, regional teamleder for Vest-Afrika og Karibia, UNCDF. Panel: Manjeet Dhakal (Climate Analytics South Asia / rådgiver for LDC-lederen, Nepal), Edward Maru (Salomonøyenes meteorologiske institutt), Mona Mølnvik (Vice President Research, SINTEF Energi).
Sesjonen fant sted uka etter at UNEP og ICCI lanserte rapporten Overshoot and the Cryosphere: Averting Global Meltdown, som advarer om at selv en midlertidig overskridelse av 1,5 grader vil gi istap som varer i århundrer, og at temperaturen må ned igjen – helst til 1 grad – for å begrense skadene.
