Potetbingen som ble en teknologi-pioner

NORSK FORSKNINGSHISTORIE: Annen verdenskrig er i gang. Anlegget får snart en alternativ funksjon – som potetbinge.

Men skipsmodelltanken blir etter hvert en hjørnestein i Norges skipsforskningsinstitutts virksomhet, som senere blir en del av SINTEF. Og herfra favner SINTEF stadig bredere.

Forskerne våre går inn på de fleste fagområder hvor Norges tekniske høgskole (NTH) har undervisning – pluss noen til. I jubileumsåret 2025 har vi passert 2000 medarbeidere og er et av Europas største og mest vellykkede forskningsinstitutter. 

Startet som protestaksjon 

Etter krigen vil myndighetene etablere et teknisk forskningsinstitutt for å støtte gjenreisingen av industrien. De beslutter å legge instituttet til Oslo. Professorene ved NTH i Trondheim raser over avgjørelsen. 

Annen verdenskrig er historie og regjeringen vender tilbake fra London. Inspirert av USA etableres en serie forskningsinstitutter som skal bistå ulike bransjer med kompetanse.

Det viktigste er uten tvil Sentralinstituttet for industriell forskning (SI). Men hvor skal instituttet ligge? Professorene ved Norges tekniske høgskole (NTH) synes svaret gir seg selv. Norge har jo bare en teknisk høgskole og den ligger i Trondheim. Myndighetene tenker annerledes og etablerer SI i Oslo, 6. april 1949. 

Reaksjonen fra Gløshaugen lar ikke vente på seg. Professorene starter umiddelbart arbeidet med å opprette sitt eget institutt. Med god hjelp fra Trondheim kommune ser SINTEF dagens lys 26. januar 1950.  

SINTEF blir etablert som høgskolens oppdragskontor. Kompetansen sitter i hovedsak hos professorene. SINTEF-forskeren er professorens arbeidshest, for å sitere den legendariske professoren Jens Glad Balchen.  

SINTEF blir brukt til mye. Vi forsker for professorene, men er også et godt hjem for midlertidig ansatte. Vi fører regnskap for høgskolens oppdragsvirksomhet og bygger laboratorier og boligblokker for fellesskapet. Langt på vei skaffer SINTEF også pengene til byggeprosjektene. Eierskapet overføres til NTH straks byggene står ferdige.  

Regjeringen vender tilbake fra London. Inspirert av USA etableres en serie forskningsinstitutter. De skal bistå ulike bransjer med kompetanse. 

SINTEF vokser jevnt og trutt. På 1980-tallet har vi en forskerstab på høyde med NTH. Ringen sluttes i 1993 da sentralinstituttet (SI) fusjoneres inn. Da blir SINTEF et av Europas største og viktigste forskningsinstitutter.  

Digitale pionerer  

Digitaliseringen av samfunnet anses ofte som et produkt av vår tid. Vi snakker om kunstig intelligens som noe nytt og skremmende som vil snu opp ned på tilværelsen. Men da glemmer vi Nusse og Diana. 

Etter krigen søker norske forskere inspirasjon og faglig støtte internasjonalt. De plukker opp nye trender og bruker kontaktene sine til å skaffe hjelpemidlene de trenger. Arbeidet med å bygge Norges første digitale datamaskin starter allerede i 1950 og resulterer i maskinen Nusse, som står klar ved SI i 1954.

Samtidig får NTH/SINTEF en analog datamaskin, med navnet Diana. Prosjektene knyttet til Nusse og Diana bidrar til å revolusjonere norsk industri. 

Oppmerksomheten rettes særlig mot automatisering av arbeidsprosesser. Professor Jens Glad Balchen sier i et intervju med Aftenposten at «ingen mennesker er tjent med å gjøre slavearbeid. Det er ikke interessant, det er slitsomt og betalingen er lav». Slavene som bør settes fri, finner Balchen i prosessindustrien. En rekke oppgaver vil etter hans mening løses både bedre og mer effektivt av maskiner. «Så kan alle disse menneskene heller gjøre noe meningsfylt et annet sted.»  

Men digitalisering er ikke bare et verktøy. Den kan også bli en industri. Datamiljøet ved SI og SINTEF bidrar til at datateknologi, elektronikk og telekommunikasjon blir norske styrkeområder. Norsk Data, Kongsberg Våpenfabrikk og Televerket er pionerer og sørger for tidlig industrialisering. 

Professor Jens Glad Balchen sier i et intervju med Aftenposten at «ingen mennesker er tjent med å gjøre slavearbeid. Det er ikke interessant, det er slitsomt og betalingen er lav»

Dessverre klarer vi ikke bevare fortrinnene når markedene blir globale. Norsk Data bukker under mens Televerket går tilbake på sine ambisjoner om å utvikle en egen internasjonalt ledende teknologi.

Men forskningsmiljøene i Trondheim og Oslo gir seg ikke og løfter snart frem nye innovasjoner innenfor blant annet mikroelektronikk.  

Sjakktrekk i sort gull  

Høsten 1969 annonserer Phillips Petroleum at de har funnet olje på norsk sokkel. Nordmenn ser konturene av en søkkrik fremtid finansiert av sort gull, men så enkelt er det ikke. 

Phillips forsøker å få eksklusive rettigheter til norsk sokkel. Heldigvis ser fremsynte politikere annerledes på saken og sørger for at oljen og pengestrømmene kommer fellesskapet til gode. Stikkordene er nasjonal styring og kontroll. Men Norge kan lite om olje. Vi må bygge egen kompetanse. NTH og SINTEF blir viktige medspillere. 

Ved NTH er Johannes Moe rektor. Han er professor i skipsbygging og skjønner at Norge har gode forutsetninger for å bygge kompetansen som kreves. Men vi trenger hjelp. Han finner fagfolk i USA og stokker om på NTHs byggeprogram for å få bygd relevante fagmiljøer og laboratorier raskt. 

Men det trengs mer. Ikke minst trenger Johannes, som etter hvert blir SINTEF-sjef, penger til forskning. Han får med seg myndighetene på å pålegge internasjonale selskaper å legge deler av sin olje-rettede forskning til norske miljøer. Sjakktrekket får navnet Teknologi-avtalene.  

Phillips forsøker å få eksklusive rettigheter til norsk sokkel. Heldigvis ser fremsynte politikere annerledes på saken og sørger for at oljen og pengestrømmene kommer fellesskapet til gode.

Forskning relatert til olje og gass vokser voldsomt i årene som følger og utgjør etter hvert mer enn halvparten av SINTEFs omsetning. Forskningstemaene er brede – fra boring av brønner til produksjon og transport, og videre over mot foredling, miljø og sikkerhet. Norske forskere blir snart verdensledende på offshore-produksjon av olje og gass. 

Esso og Statoil finansierer store deler av tofase-laboratoriet, hvor forskere fra SINTEF og IFE (Institutt for energiteknikk) studerer transport av ubehandlet olje og gass i rør på havbunnen over store avstander. Gevinsten kommer blant annet i form av færre plattformer. Forskningen ved dette laboratoriet, som senere får navnet Flerfaselaboratoriet, blir av Aftenposten utropt til Norges viktigste innovasjon.  

Teknologi møter samfunn  

Utblåsingen på Bravo-plattformen og havariet av Alexander Kielland sjokkerer befolkningen. Bør vi slutte med olje? Løsningene ligger i store flerfaglige prosjekter hvor samfunnsvitere møter teknologer. 

Under vedlikeholdsarbeid på en produksjonsbrønn på Ekofiskfeltet våren 1977 opplever Norge sin første ukontrollerte utblåsing. Spruten av olje og gass står 25 meter til værs før den ender i sjøen og forurenser store havområder.

Knappe tre år senere kantrer boligplattformen Alexander Kielland når ett av plattformbeina rives av i høy sjø. 123 mennesker omkommer. Også denne ulykken skjer på Ekofisk. 

Ulykkene ryster nasjonen. Hva er det vi har gitt oss ut på? Er utfordringene med olje- og gassproduksjon offshore større enn vi evner å håndtere? Granskinger iverksettes, og det blir etter hvert en interesse for sikkerhetsteori. Ligger svarene på systemnivå, heller enn i enkeltelementer? 

Sikkerhetsteori er et relativt nytt tema ved NTH og SINTEF. Faget kommer fra samfunnsvitenskapelige miljøer, men blir raskt et flerfaglig forskningsfelt. SINTEF oppretter en egen avdeling for sikkerhet og pålitelighet hvor teknologer møter samfunnsvitere. Forskningsrådet NTNF utlyser programmet «Sikkerhet på sokkelen», som snart blir et av rådets største.  

Bravo-utblåsingen og Alexander Kielland-havariet er de første og siste store ulykkene på norsk sokkel. Det har ikke vært tilsvarende ulykker på norsk sokkel siden 1980.  

Oljeteknologi som klimaløsning 

Brundtlandkommisjonen argumenterer for en bærekraftig fremtid. SINTEF-forskere klekker ut en måte å håndtere utslippene av klimagasser. Fangst og lagring av CO₂ blir en realitet. 

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, nedsatt av FN i 1983 med Gro Harlem Brundtland som leder, legger i 1987 frem en rapport som belyser globale miljøproblemer og peker på strategier for å løse dem. Rapporten sier at energiforbruket i rike land må ned og at dekking av dagens behov ikke må gå på bekostning av fremtidige generasjoner. Prinsippet kalles bærekraftig utvikling. 

Ved Institutt for kontinentalsokkelundersøkelser (IKU), som er blitt en del av SINTEF, sitter forskerne Erik Lindeberg og Torleif Holt og funderer på hvordan man kan ta hånd om CO₂-utslippene fra oljevirksomheten. De ser en mulighet for å fange CO₂ og pumpe den ned i et reservoar under havbunnen. 

Ideen blir ingen kioskvelter i starten. Dette kommer til å bli kostbart og oljeselskapene vender tommelen ned. Det gjør også SINTEFs ledelse inntil klima og miljø løftes på den politiske agendaen og selskapene forstår at dette er alvor. Da skyter utviklingen fart. I 1995 er første CCS-anlegget (Carbon Capture and Storage) i drift av Statoil på Sleipner-feltet. 

Forskerne Erik Lindeberg og Torleif Holt funderer på hvordan man kan ta hånd om CO₂-utslippene fra oljevirksomheten. De ser en mulighet for å fange CO₂ og pumpe den ned i et reservoar under havbunnen. 

I 2007 får Norge sitt andre fullskala CCS-anlegg når CO₂ renses fra naturgass for LNG-produksjon på Melkøya. SINTEF bidrar til kunnskapsgrunnlaget for både Sleipner og Snøhvit, men CCS blir ikke den «månelandingen» mange håper på, i alle fall ikke på kort sikt. SINTEF er aktiv internasjonalt og tar en lederrolle innenfor CO₂-håndtering i EU. Nye prosjekter utvikles sammen med industrien, og i 2020 vedtar Stortinget å finansiere CO₂-lagringsprosjektene Langskip og Northern Lights. Offshore-anlegget for lagring av CO₂ åpner i 2025. 

Spinner ut nye bedrifter 

Det skjer mye i SINTEF på 1980-tallet. Nye institutter fusjoneres inn, oljeprisene faller og fører til nedbemanninger. Samtidig kommer den første store bølgen av industrielle knoppskytinger. 

Etter en hektisk politisk prosess fristilles instituttene EFI, IKU og MARINTEK fra forskningsrådet NTNF og fusjoneres inn i SINTEF. Økonomien er vanskelig, men mulighetene desto flere. Dyktige forskere oppdager at livet på utsiden kan være ålreit og velger å starte egne bedrifter. Blant de største er Seatex og Oceanor, som driver med maritim elektronikk og miljøovervåking.  

SINTEF etablerer på 90-tallet en større satsing på selskapsetableringer, blant annet gjennom FORNY-programmet i Forskningsrådet og kommersialiseringsselskapet SINTEF TTO. Blant de største suksessene er selskapene NACRE, som kommersialiserer en teknologi for støydemping, og SpinChip Diagnostics, som utvikler en teknologi for analyse av blodprøver. Sistnevnte blir i 2025 verdsatt til 1,6 milliarder. 

SINTEF oppretter egne investeringsfond, som skal bidra med kapital til nyetableringene. Fondet tiltrekker seg internasjonal interesse, blant annet fra det europeiske investeringsfondet. I 2024 har SINTEF Venture mer enn en milliard kroner til aktiv forvaltning. 

Siden starten på 1980-tallet har SINTEF spunnet ut mer enn hundre bedrifter.  

• Her kan du lese saken “Spinoff-generatoren”

Tøff internasjonalisering  

Etter Berlinmurens fall akselererer globaliseringen. SINTEF utforsker nye markeder utenfor landets grenser. Det viser seg lett-ere sagt enn gjort. Utekontorene stenges raskt ned, men i EU vinner vi frem. 

På 80-tallet begynner SINTEF å se mot det svenske markedet. Men felttoget mislykkes: Svensk industri har tradisjon for å orientere seg mot universitetene, og de svenske industrilokomotivene har store forskningsavdelinger i eget hus. 

SINTEF lykkes bedre overfor den europeiske romfartsorganisasjonen. ESA er på offensiven og NTH/SINTEF har interessant kompetanse for satellittutvikling. Etter hvert får vi også oppdrag fra amerikanske NASA.  

Etter hvert får vi også oppdrag fra amerikanske NASA.  

Samtidig gir EØS-avtalen Norge tilgang til de europeiske forskningsprogrammene. Etter en famlende start forsyner vi oss godt av fatet. Vi etablerer eget kontor i Brussel og arbeider med å forme utlysningene. Snart er SINTEF blant de ledende oppdragsinstituttene i Europa. 

Suksessen i EU gir blod på tann. Etableringer i andre land kommer igjen på agendaen, og vi prøver oss i USA (Houston), Brasil og Chile. Forsøkene blir kortvarige. Vi får ikke tilgang til nasjonale forskningsmidler i landene det gjelder. Egentlige burde ikke det overraske noen. Slik er det jo også i Norge.  

Dinosaurenes hevn 

På 1990-tallet er troen på regnekraft og modellering grenseløs. Alt kan gjøres på datamaskiner. Store laboratorier har utspilt sin rolle og anses som dinosaurer. Men så sprekker dot.com-bølgen. 

Superdatamaskiner er det nye store. Nye bedrifter dukker opp og tiltrekker seg horder av investorer på jakt etter neste generasjons suksesser. Underveis mister mange troen på den gamle prosessindustrien. IKT-bedrifter blir vinnere på børsen, mens prosessbedriftene faller. Forskningsrådet dreier sine virkemidler mot den nye industrien. 

Våren 2000 sprekker dot.com-bølgen. Store verdier fordamper når stemningen på børsen snur. Ikke bare er de nye bedriftene priset for høyt, de klarer heller ikke levere det de lover. Digitaliseringen har sine begrensninger. I kjølvannet svikter også troen på modellering og regnekraft som kjerneverktøy. Dinosaurene kommer tilbake og bidrar til at industrien viderefører sin ledende internasjonale posisjon. Samtidig er digitalisering blitt et viktig verktøy for kvalitet og produktivitet (Industri 4.0). 

Våren 2000 sprekker dot.com-bølgen. Store verdier fordamper når stemningen på børsen snur. Digitaliseringen har sine begrensninger.

Det viser seg snart at også IKT trenger store laboratorier. MiNaLab, et samarbeid mellom SINTEF og Universitetet i Oslo, står klart i 2004 og adresserer nye store problemstillinger i grenselandet mellom mikroelektronikk og nanoteknologi. Laboratoriet blir en av SINTEFs største investeringer og åpner for nye industrielle satsinger.  

Kamp om forskningspolitikk  

Norske institutter har alltid hatt lavere grunnbevilgning enn konkurrentene i Europa. Flere store utredninger konkluderer med at den må økes, men politikerne tenker annerledes.  

I 1964 setter regjeringen ned et utvalg som gjennomgår forskningspolitikken og prinsippene bak den. Utvalget tar utgangspunkt i tidens økonomiske teori, som nokså ensidig legger vekt på arbeid og kapital som innsatsfaktorer for økonomisk vekst, men faktorene gir ingen god forklaring på innovasjon. Utvalget anbefaler derfor økt satsing på forskning. 

Debatten om instituttenes formål og finansiering går gjennom hele SINTEFs historie. 20 år etter den første utredningen anbefaler et nytt utvalg at grunnbevilgningen løftes til 25 prosent.  

Begrunnelsen er igjen behovet for innovasjon og omstilling, rettet mot norske styrkeområder.  

Utredningen får bred tilslutning. Men så slår to andre store trender inn: næringsnøytralitet og brukerstyring. Bevilgninger til instituttene skal være nøytrale, ikke støtte opp under satsingsområder. Det er ikke instituttene som skal få forskningsmidlene, men bedriftene som skal bruke resultatene. Dette undergraver begrunnelsen for å løfte grunnbevilgningen. 

Historien gjentar seg. 20 år senere kommer nok en kursendring. Nå er det ikke mangel på forskning som er problemet, men at innovasjonene ikke kommersialiseres. Vi ser en voldsom vekst i tilskudd til utviklingstiltak i bedriftene. Midler til langsiktig og grunnleggende næringsrettet forskning krymper. Prosjektene som skal gi oss de neste teknologisprangene tones ned.  

Historien gjentar seg. 20 år senere kommer nok en kursendring. Nå er det ikke mangel på forskning som er problemet, men at innovasjonene ikke kommersialiseres.

Debatten er ikke slutt. I 2025 varsler regjeringen gjennom systemmeldingen at samarbeidet mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner skal styrkes. Det er nødvendig for å understøtte et internasjonalt konkurransedyktig næringsliv. Så får vi se hva som skjer i praksis.  

Tross alt bedre sammen  

SINTEF var NTHs ektefødte barn. SINTEF-forskeren var professorens arbeidshest, men så vokser barnet opp og vil bestemme selv. Konfliktnivået øker, inntil partene innser at de tross alt er bedre sammen. 

1990-tallet er en kritisk tid for samarbeidet mellom SINTEF og NTH/NTNU. SINTEF fusjonerer inn en rekke institutter, deriblant SI i Oslo, og dobler størrelse. NTH blir del av NTNU, som også blir dobbelt så stor. Men størrelsen er ikke problemet. Problemet er at det fusjoneres inn store miljøer som ikke har noe forhold til det gamle og tette NTH/SINTEF-samarbeidet. 

Forskere på begge sider fortviler over utviklingen. I et opphetet øyeblikk foreslår de at SINTEF-forskere som ikke vil samarbeide, bør finne seg annet husvære enn å ta opp plass i NTNUs bygninger. 

NTH blir del av NTNU, som også blir dobbelt så stor. Men størrelsen er ikke problemet. Problemet er at det fusjoneres inn store miljøer som ikke har noe forhold til det gamle og tette NTH/SINTEF-samarbeidet. 

Men hensikten er ikke å kaste ut SINTEF fra campus. Tvert om identifiserer Firerbanden beste praksis for godt samarbeid, fagmiljøer imellom. Samarbeidsmodellen blir institusjonalisert under navnet Gemini-senter. Etter hvert får de også på plass en avtale om felles internasjonalisering. 

Fortsatt kan det ulme på Gløshaugen. I 2014 starter Kunnskapsdepartementet en prosess hvor universitetene oppfordres til å vurdere verdien av samarbeidet med nærliggende institutter. Kanskje kan de fusjoneres inn? Fremtredende professorer ved NTNU liker ideen, men SINTEF-sjef Unni Steinsmo skyter umiddelbart ned forslaget. I stedet starter NTNU og SINTEF en prosess hvor vi skal bli bedre sammen. 

Det lykkes. Av 92 forskningssentre opprettet av Forskningsrådet siden 2005 (SFI og FME), får NTNU og SINTEF halvparten. I 2024 får NTNU og SINTEF syv av åtte oppnevnte FME-er mens antallet Gemini-sentre tredobles.  

Den tredje bølgen   

Visjonære forskere ser nye muligheter i havrommet. Norge er ledende innenfor marine og maritime næringer, men fremtiden krever nye løsninger. Svaret er Norsk havteknologisenter. 

Skipsmodelltanken som ble åpnet i 1939, var første byggetrinn i det som skulle bli et storstilt marinteknisk senter på Tyholt i Trondheim. Formålet var å støtte opp under Norge som maritim stormakt; Norges handelsflåte var blant de største i verden.  

Åpningen av havbassenget i 1981 omtales som den andre bølgen. Da har nye bruksområder kommet til, ikke minst olje og gass. Modeller av flytende plattformer plasker rundt i bassenget sammen med skipsmodellene. Underveis er det maritime forskningsmiljøet blitt verdensledende. 

Rundt årtusenskiftet klekker Tyholt-miljøet ut et nytt konsept, kalt Ocean Space Center. Ved hjelp av arkitektkontoret Snøhetta tegnes nye anlegg på en flyter ute i Trondheimsfjorden. Fjorden er det nye laboratoriet. 

Og det kommer mer. Havbruk vokser som næring og nye merder skal utvikles. Havets biologiske rolle som matprodusent øker. Senere kommer også bølgekraftverk og flytende solanlegg. Perspektivene på Tyholt utvides til å omfatte hele vannsøylen, inkludert havbunnen og undergrunnen, og med miljøutfordringer som et stadig viktigere tema. Begrepet «havrommet» oppstår. Vi er inne i den tredje bølgen.  

Rundt årtusenskiftet klekker Tyholt-miljøet ut et nytt konsept, kalt Ocean Space Center. Ved hjelp av arkitektkontoret Snøhetta tegnes nye anlegg på en flyter ute i Trondheimsfjorden. Fjorden er det nye laboratoriet.   

Prosjektet viser seg snart å være for visjonært. Det blir ikke tatt på alvor, verken av myndigheter eller SINTEFs ledelse, så laboratoriene trekkes tilbake til Tyholt. Men etter hvert får prosjektet politisk gjennomslag, kommer på statsbudsjettet og er i jubileumsåret i ferd med å reise seg fra byggegropa. Nå heter det ti milliarder store prosjektet Norsk havteknologisenter.  

Så der er vi nå: SINTEF har levert 75 år med store teknologiske gjennombrudd, men også hundretusenvis av mindre utviklingsprosjekter som ikke er like spektakulære, men som har vært viktige nok for virksomhetene det gjelder. 75 år med SINTEFs visjon, Teknologi for et bedre samfunn, som veiviser.      

Denne artikkelen ble skrevet som en markering i forbindelse med SINTEFs 75-årsjubileum i 2025, og ble opprinnelig publisert i en jubileumsutgave av Gemini på papir.

• Her finner du hele magasinet i digital utgave.