Kronikker gir uttrykk for skribentens meninger.
Kongelige, politikere og kjente fjes fra miljøbevegelsen feiret nylig at Langskip, Norges største klimasatsing, er i drift.
CO2 fra sementproduksjon i Brevik går nå med skip til et tankanlegg på Vestlandet. Herfra skal klimagassen fraktes ut i Nordsjøen i rør, for lagring dypt under havbunnen. Som ledd i Langskip skal CO2 fra søppelforbrenning på Klemetsrud i Oslo sendes samme vei fra 2029.
Prosjektene er Norges første store prosjekter for CO2-håndtering. Foreløpig er det imidlertid uklart om anleggene i Brevik og Klemetsrud også blir stående som de siste.
Uvisshet, men så kom lyspunktet
For i kjølvannet av fullskalaprosjektet Langskip, som realiseres med betydelig offentlig støtte, finnes ingen konkrete planer om flere anlegg for CO2-fangst her hjemme.
Skal subsidefri CCS ta av, må utslippskvoter prises langt høyere enn i dag. Foreløpig er det for rimelig å slippe ut CO2 til at CCS kommer av seg selv.
Midt oppe i dette er EUs kommende Net Zero Industry Act (NZIA) et lyspunkt.
Mulig vekstområde for Norge
Lovutkastet pålegger olje- og gasselskapene å fremskaffe sikre geologiske lagringssteder for innfanget CO2.
Det vil si: stille slike lagre til disposisjon for blant annet sementfabrikker, stålverk, kraftverk og anlegg for avfallsforbrenning. Dette for å hjelpe industrier som rent teknisk har vansker med å kutte CO2-utslippene sine på andre måter enn med CCS.
"Hvis CO2-lagring knyttes til tillatelse for utvinning av olje eller gass, får vi inn en helt ny mekanisme."
Dette er noe nytt, som forhåpentligvis kan bringe kommersiell CCS et skritt nærmere realisering. Derfor er NZIA godt nytt for klimaet – og for Norge.
For en CCS-sektor med vind i seilene kan bli et eventyrlig vekstområde for norsk næringsliv.
Rått parti i dag
Alle scenarier fra FNs klimapanel som beskriver hvordan vi skal klare å begrense oppvarmingen til godt under to grader, innebærer bruk av CCS i stort omfang.
Selskapene som produserer olje og gass, må ta investeringsbeslutninger om CO2-lagring i konkurranse med nye olje- og gassprosjekter. Det blir rått parti. For det er vanskelig å se at CO2-håndtering skal kunne gi samme avkastning som olje- og gassproduksjon historisk har gjort.
Derfor er NZIA nyskapende. Hvis CO2-lagring knyttes til tillatelse for utvinning av olje eller gass, får vi inn en helt ny mekanisme.
- Les også: Sånn kan havvind bli mer lønnsomt
Flytter på ansvar
Paris-avtalen la ansvaret for CO2-utslippene på den som står for selve utslippet, for eksempel prosessindustri, stålverk, sementprodusenter og avfallsgjenvinningsanlegg. Dette er NZIA i ferd med å endre.
Lovforslaget flytter i stedet mer av ansvaret over på produsentene av varen fossil energi.
Det er uklart om Norge vil knytte seg til NZIA. Vi vil ha alt å vinne på å gjøre det.
Uvisst er det også hva konsekvensene blir her hjemme av EUs forslag om at Europa hvert år skal lagre 50 millioner tonn CO2. Det vil si klimagass i en mengde som tilsvarer mer enn hele Norges utslipp.
Viktig investeringsbeslutning
Apropos dette, ble det i år truffet en viktig investeringsbeslutning om lagringskapasiteten i Langskip.
Northern Lights – fellesforetaket mellom Equinor, Shell og Total Energies som utgjør transport- og lagringsdelen av Langskip – vedtok da å øke denne kapasiteten fra halvannet til fem millioner tonn CO2 årlig. Det er gledelig.
Nylig ble det også signert en avtale mellom Norge og Frankrike om grensekryssende transport og lagring av CO2.
Samtidig ser det ut til at andre lagringslisenser og fangstprosjekt strever med investeringsbeslutninger.
Fra «tja» til «ja»
Trøsten er at Europa de siste årene har gått fra å si tja til CO2-håndtering («fangst og lagring av CO2 vil forlenge fossilalderen» til å si et klart ja («CCS er noe vi ikke klarer oss uten»).
Resultater fra forskningsrådets FME-sentre – norske forskningslandslag for klimateknologi – har vært avgjørende for holdningsendringen. Denne ble først materialisert i EUs strategi for CO2-håndtering; European Industrial Carbon Management Strategy. Og nå i NZIA.
Vi som har vært med på å utvikle teknologien bak Langskip, har sett på nært hold hvilket enormt potensial Norge har for å utvikle og tilby produkter og tjenester til CCS-sektoren:
- Fangstanlegg.
- Storskala CO2-lagre for norske og europeiske industriutslipp.
- CO2-transport med skip.
- Produksjon og eksport av hydrogen produsert med naturgass og CO2-håndtering.
Starten på den nye starten
La oss derfor håpe at norske politikere gjør sitt til at anleggene i Brevik og på Klemetsrud ikke blir slutten på begynnelsen.
La i stedet disse fangstanleggene for CO2 bli starten på den nye starten. Få andre enkeltstående avgjørelser vil begrense klimaendringene like mye som å gå for dette.
Innlegget ble første gang publisert i Dagens Næringsliv og gjengis her med DNs tillatelse.
