Til hovedinnhold
Norsk English

Derfor belyser vi lakselusa

Forfatter av denne kronikken, Andreas Hagemann i laben hos SINTEF Ocean i Trondheim. Foto: Smidesang & Lyng
Forfatter av denne kronikken, Andreas Hagemann i laben hos SINTEF Ocean i Trondheim. Foto: Smidesang & Lyng
Lakselus skaper trøbbel både for villaks, oppdrettslaks og for havbruksnæringa. Vi tester om lys kan bidra til å løse luseproblemet.

Vi kan ikke behandle oss vekk fra luseproblemet i oppdrettsnæringa, vi må forebygge. Alle forsøkene på behandling har vist seg å ha for store negative bieffekter. Det er vår påstand at fokus nå må rettes mot forebygging.

Disse tiltakene må være kunnskapsbaserte, ellers kan vondt bli til verre, slik vi delvis har sett ved tidligere forsøke på behandling. 

Da medisin ble tilsatt fiskefôret for å ta knekken på lusa, førte det til resistent lus som ikke reagerte på medikamentene. Kjemisk avlusing har vist seg miljømessig uforsvarlig. Bruk av rensefisk som skal spise lakselus, er mindre effektivt enn antatt og er blitt kraftig kritisert som uetisk bruk, eller forbruk, av fiskeartene som går under samlebetegnelsen rensefisk.

Mekanisk avlusing og behandling med varmt vann svekker fiskevelferden og fører til stor håndteringsbelastning og høy dødelighet blant fisken.  Vi har sett at under det som kalles trenging, – der laksens bevegelsesrom krympes, slik at fisken står trangt og kan samles til behandling – kan lakselusas stressreaksjon være å slippe eggstrenger med opptil 300 egg.

Eggene kan komme på avveie, og vi har foreløpig for lite kunnskap om hvordan en eventuell spreding påvirker smittesituasjonen.

Lakselus har festet seg på laks.

Pest og plage: Lakselusa går utover både dyrevelferd, naturen og oppdretterne. Foto: Bengt Finstad

Hvis alle behandlingsmetoder har bieffekter som næringa og samfunnet ikke kan leve med på sikt, hvilke muligheter står vi så igjen med?

SINTEF Ocean er en av aktørene som leter etter svar – og tar i bruk nye teknologiske løsninger for å finne disse svarene.

Vi kan ikke behandle oss vekk fra luseproblemet i oppdrettsnæringa, vi må forebygge. Alle forsøkene på behandling har vist seg å ha for store negative bieffekter. Det er vår påstand at fokus nå må rettes mot forebygging.

Kampen mot lakselus er den største kostnadsdriveren for norsk oppdrettsnæring. En analyse gjort i 2019 viste en lusekostnad på 7,3 milliarder kroner, eller over 5 kroner per produsert kilo laks. Ønsket om å ta knekken på lusa er så stort at det er en viss fare for overtenning.

For å unngå at det settes i gang nye tiltak uten oversikt over effekt og konsekvenser, er det viktig å ha eller innhente nok grunnleggende kunnskap. Derfor har vi i flere år studert hvilke mekanismer som ligger bak lakselusas evne til å finne en vertsfisk og feste seg på den.

Jo mer vi vet om lakselusas biologi, atferd og vertslokaliseringsmekanismer, desto lettere er det sette inn målrettede mottiltak. Lakselus er et lite krepsdyr som utvikler seg gjennom åtte utviklingsstadier med tre ulike faser. Som larver  flyter de fritt i vannet, men i fase to blir de avhengige av et vertsdyr og fester seg på et bestemt punkt, før de i siste utviklingsfase er i stand til å bevege seg rundt på fiskens overflate.

Lakselus lever på blod og mucus – det vi kjenner som fiskens slimaktige lag. Dette laget beskytter mot virus og bakterier. Et stort luseangrep forårsaker derfor både smerter og nedsatt motstandskraft mot sykdom hos laksen.  

Det er krevende å observere bittesmå dyr under vann, og SINTEF Ocean har utviklet spesiallagede teknologiske løsninger for å få det til. Et eksempel er prosjektet Armsrace, der vi plasserer en tolv meter lang plastsylinder med kameraslede i en oppdrettsmerd med fisk. To ganger i timen, døgnet rundt, glir kameraet nedover og tar bilder som viser hvor lakselusa står plassert i vannet.

Bildene blir automatisk overført til vårt kontrollrom og maskinleses for å gi oss informasjon om lusas vandringsmønster. Akkurat nå utsetter vi lusa for ulike typer lys, for å se hva den blir mest tiltrukket av og hvor raskt den vandrer mot en foretrukket lyskilde. Slik kunnskap kan brukes til å etablere selektive lysfeller for lus som ennå ikke har festet seg på en vertslaks. Den kan også brukes til å forsterke effekten eksisterende forebyggende tiltak, som såkalte luseskjørt, ved å gi veiledning om hvor dypt skjørtet bør gå for å gi ønsket effekt basert på lusas plassering i vannsøylen. 

Forskningskonsesjoner gjør det mulig for oss å forske i felt på trøndelagskysten, og forsøkene som kan bekrefte eller avkrefte om ulike løsninger fungerer, gjennomfører vi blant annet i vårt fullskala havlaboratorium, SINTEF ACE. Dette er merder med ordinær oppdrettsfisk, hvor vi kan gjennomføre forsøk i de forholdene som lakselusa vanligvis lever under. Testinga av utstyr og innhenting av data vil bidra til å øke treffsikkerheten for eksisterende og fremtidig skjermingsteknologi, så som luseskjørt, snorkelmerder, nedsenkbare merder eller lukkede merder hvor vann pumpes opp fra dypere, antatt lusefrie vannmasser. All denne teknologien er basert på teorien om at luselarvene hovedsakelig oppholder seg i de øvre få meterne av vannsøylen. Bedre forståelse av hvordan frittsvømmende lusestadier står fordelt i ulike dyp av vannet og hvordan miljøstimuli som lys og temperatur påvirker lusas vertikale vandringsmønster, er vesentlig for å kvalitetssikre fremtidas løsninger.

Enten man er mest bekymret for oppdrettsfiskens velferd, villaksens eksistens eller bedriftsøkonomi, er alle enige om at lakselusa må bekjempes. En god forståelse av lusas atferd og respons til ytre stimuli – som lys – er et av flere virkemidler som kan bidra til å forebygge at luselarvene fester seg på laksen. Vi forsker videre. 

 

Kontaktperson